onsdag 21. desember 2011

parisienne

på dagar som i dag, lengter eg tusenvis av mil bort. til avenuar og boulevardar, til café gourmand på ein fortauskafé, til å spise ein "menu" på ein billig asiatisk restaurant, til å snakke eit språk kor eg må harke fram r'ane, finne dei langt bake i halsen, nestan flaut å uttale dei for eg bruker aldri den lyden ellers, ikkje når eg snakkar norsk,
tenker på å gå rundt i butikkar og svare "det går fint" på fransk når dama bak kassa spør om eg treng hjelp,
tenker på å seie "non, ca va" når dei spør om eg vil ha kvitteringa for leverposteien og baguetten på franprix,
lengter etter å gå langs seinen ein dag med sol,
etter å sitte langs kanalen seint ein kveld med gode venar og drikke så mykje vin at vi begynner å fortelje hemmelegheitane våre,
etter å ikkje tørre å ha vindauget i stua opent om natta i tilfelle det flyg duer inn,
inn i ei leiligheit med sprekker på veggane og skoesker med gamle kassettar på kjøkkenet.
det er straks to år sidan eg flytta til paris og halvanna sidan eg kom heim, og eg kan nestan ikkje skjønne at det er så lenge sidan dei vakraste og vondaste dagane i mitt lille liv.

alt som skal til for å tenke på desse tinga, er litt raud leppestift, ein stripate genser og ein liten dæsj chloé på håndledda. sigbjørn spør korfor eg ikkje vil reise andre stader, sjå nye byar, men for meg finst det berre ein by. eit avstandsforhold og ein varig kjærleik. eg lengtar til paris og kryssar fingrane for at vi sjåast igjen i 2012. fit for fight.

tirsdag 20. desember 2011

när vi to blir én

dei siste fire månadane har eg hatt to nøklar, ein til mitt rom i ei leiligheit, og ein til sigbjørn si leiligheit.
i dag har eg berre éin nøkkel på knippet,
og det er heldigvis den som høyrer til nøkkelen til sigbjørn si leiligheit,
som no er vårt hjem, staden vi bur i,
der vi to skal bu saman.
eg har aldri vore sambuar med ein gutt/mann før, berre jenter,
og eg håpar det blir første og siste gong eg flyttar saman med ein mann
(det må det vere lov å seie).
no skal eg skifte adresse, pakke ut tinga mine, skrive namnet mitt på postkassa,
og tenke at no, no er det på ekte.
game on.

(ps. eg er så glad at eg boblar innvendig og vil rope YES! YES! YES! heile tida. god kjensle.)

søndag 11. desember 2011

nord


nord,
her er snøen heime, det er her han høyrer til, her han legg seg i desember og blir til i april,
vi kan sjå den legge seg på fjelltoppane nokre veker før den verkeleg legg seg i gatene, på hustaka, brer seg som teppe på dei parkerte bilane, som for å seie at no er det nok, ikkje bruk bilen meir, han er gått i dvale,
skoene mine tar inn snø, eg blir våt på beina, den legg seg oppover leggane på dongeribuksa,
her er snøen heime,

og her kjem frostrøyken,
det einaste beviset for at eg lever, at eg puster, at eg ånder, innsida mi kjem til utsida, gjennom den kvite tynne røyken eg pustar ut,
her møtes menneske og verd, tromsø og eg, i pusten min som møter lufta,
eg lever i deg, du lever i meg,

tromsø,
som eg sa eg aldri skulle flytte til, aldri lengre nord, heller lengre sør, lengre sør for kvart år,
men kanskje handlar det ikkje om det du først sa, men det du endte opp med å seie til sist,
eit nei blir til eit ja, eit muligens blir til sannsynlegvis,
eit einsamt hjarte møter eit anna,
vi sa "kjem dette til å gå?",
no seier vi "dette kjem til å gå",
dei same orda i ulik rekkefølgje, anna syntaks, anna meining, fri for spørsmålsteikn, berre punktum,

nærleik,
ikkje berre i fysisk rom, men i sjela,
du er sju timar unna meg, i dag er det i morgon der du er,
snart kjem du heim, tilbake til meg, tilbake til heim,
og uansett kor langt borte du er, er du fortsatt i meg,
som lufta eg pustar inn,
som frostrøyken eg pustar ut,
som snøen som legg seg og forandrar alt,
denne byen som forandrar nei til ja,
og når du kjem heim pustar eg lufta over i deg.

søndag 4. desember 2011

den gang...


da eg hadde møtt the love of my life og eg skjønte kva som måtte gjerast



da eg hadde to favorittpostkort i paris: coco chanel og damer med rockering framfor triumfbuen


da eg hadde vore på chanel på avenue montaigne og kjøpt leppestift og den kinesiskætta ekspeditrisa sa "it's VERY red"


da eg kom heim til jul og ville seie FÅKK JU til alle bimbos på byen


da eg berre var lei og hadde mørkt hår og gitar på veggen


da eg flytta inn for meg sjølv på ein 17kvadrats hybel og hadde innflytningsfest med ballongar i taket


da eg hadde nye strømpebukser på soverommet i paris


da eg akkurat hadde klipt meg og såg ut som kaspar hauser/ei mannleg rockestjerne frå søttitalet


da eg hadde nye strømpebukser på soverommet i tromsø


da eg feira 17.mai med å lese til eksamen (og seinare ha eksamen) på eit universitetsbibliotek i paris


da eg flytta inn i den tidligare nemnte hybelleiligheita og fikk besøk av dei to andre musketerane


da eg enno var i eit avstandsforhold og sa god natt på skype cirka kvar kveld


da eg hadde langt mørkt hår (no har eg kort, lysare hår)


da eg studerte i paris og satt på bibliotek dag ut og dag inn og høyrte på twin peaks-soundtracket og drakk coca cola light og coca cola cerise


da verdas beste silje kom på besøk i paris


da eg hadde kvalitetstid med globusen på pikerommet


da sigbjørn skulle dra på tour de france og vere borte i to uker mens eg skulle vere heime og jobbe på ein vanskeleg sommarjobb


da eg var coco chanel for kun ein kveld


da eg trakk visdomstanna og var hamster i ei veke


da eg, som vanleg, berre ville sove.

søndag 27. november 2011

torsdag 24. november 2011

sigrid agnethe



(liste lånt av mariell)

eg er
22, men av og til kjenst det som eg er 16, og andre gongar som femogtredve. også er eg saman med ein same som eg skal bli sambuar med, her er det mykje bra grunnlag for ordspel.

eg likar folk som kan flire av seg sjølv, stekt torsk og kokt torsk, dagar du ikkje treng å våkne av vekkerklokka, bbc-programmet QI, songar som får deg til å føle at livet er ein lang musikkvideo.

eg et helst ein skikkelig god og stor frokost, med varmt brød og avokado og smør og ost og appelsinjus og egg og syltetøy og kråssang, men det skjer omlag ein gong i året. ellers et eg veldig mykje knekkebrød, noko som driv kjærasten til vanvidd fordi det knasar sånn.

eg seier ja til å ha taco eller stekt fisk til middag, å drikke vin med venar og å ta ein middagskvil. og alle mulege venstreorienterte greier og miljøvern og fred på jord og sånt.

eg seier nei til pose på butikken. ta med bærenett!

eg er flink til å bli venar med gutar i alderen 4-8, å lese "verdens største fersken" høgt, å lage guacamole, å vise kjærasten kor glad eg er i han, å bruke utallige timar framfor tven utan å eigentleg bry meg om kva som er på tv.

eg irriterar meg over menn som seier at menn som tar pappaperm er tette i pappen, kor vanskeleg det er å brette melkekartongar, spinninginstruktøren frå i går, knekkebrød som knekker i det eg begynner å smøre smør på. i natt irriterte eg meg særleg over den vesle gjengen polske arbeidarar som haldt på å arbeide med arbeidslampe retta rett inn på soverommet medan dei saga og hamra og styrte, klokka ett om natta.

eg les morgenbladet på do, alle kjendisnyhetene eg kjem over, litt pensumlitteratur, og for tida les eg også tomas espedal, fordi eg er ei kulturkjerring.

eg er finast når eg smiler. ellers så har eg det stort sett slik at dei dagane eg synst at eg er heilt vilt fin, da ser eg meg sjølv i speilet på do eller på skolen eller på jobb og lurer på korfor i guds namn eg gikk ut døra.

eg ler av folk som seier "h2o" når dei snakkar om vatn, "stopp pressen!", "spør du mæ, så spør æ dæ" og generelt ting som er artig der og da. den artigaste historia eg veit, handlar om ei som møtte ein fyr ho trudde ho kjente på arlanda flyplass og snakka lenge med han, og så viste det seg å vere thomas alsgaard. ler kvar gong eg tenker på den historia.

eg er ein typisk kjærestejente som gløymar venane sine når ho får kjæraste (trur eg). synd, men sant.

eg har aldri spilt bowling. utruleg nok får dette folk til å sperre opp auga og seie "har du aldri spelt BOWLING?!" når eg seier det.

eg er glad for å ha flytta til tromsø, sjølv om eg saknar dei gode venane mine i oslo, så kjenst det rett og trygt og bra. eg har det godt.

eg trivst ikkje når eg blir ufrivillig vitne til ein krangel eg helst ikkje vil ta standpunkt i og må sitte og høyre på krangelen og føle meg i vegen. eller når eg er saman med ein gjeng som er så interne at eg føler meg heilt på utsida, som ei pittelita jente som prøver å nå opp til dørtaket, men ikkje klarar.

eg er dårlig til alle mulige praktiske greier. no har sigbjørn vore borte nokre dagar, ei lysepære i gangen har gått, eg anar ikkje korleis ein byttar den type pære, så i gangen er det mørkt. eg har svært dårlig praktisk og logisk sans. skremmande dårlig.

eg er redd for ugler, dyra i jungelen, valdtektsmenn, at dei eg er glad i skal bli sjuke, også er eg redd for kva enkeltmenneske kan få seg til å gjere med for mykje fritid og for mykje tid til å gjere kva dei vil.

eg elskar familien min, kjærasten, dei små glimta i livet der eg kjenner at det er så sjukt godt å leve og at eg ikkje kunne ha vore eit anna sted enn akkurat der eg er akkurat da. eit eksempel frå da eg budde i paris: barbra og eg skulle inn på eit bibliotek der ein måtte stå i kø for å komme inn, nokon måtte gå for at du skulle komme inn, det var steiksol og seint i mars og våren hadde begynt å komme, vi tenkte fuck it, vi gjorde noko vi hadde tenkt lenge på å gjere, vi leide syklar, og sykla rundt i paris, langs boulevardane og avenuane og rueane, frå panthéon til eiffeltårnet, og eit sted langs seinen i marssol kjente eg at eg var lykkeleg, at eg var ung, fin, fri og i paris, meg på mitt mest uknuselege, på mitt sterkaste og mest sårbare på ein og same tid, og akkurat det minnet håpar eg at eg aldri aldri aldri skal gløyme.

eg set pris på høflege kundar.

eg trur på kjærleiken og å gjere det beste ut av det. og å gi kompliment til framande og meine det. det har eg trua på. det hjelper.

tirsdag 22. november 2011

empire state of eksamen





så var vi her igjen, da. med tjukke bøker og fagterminologi og eit dataprogram eg ikkje har tenkt å bruke meir etter i morgon. i kveld må eg ut og kjøpe kalkulator. eg, som etter tre år i eit smertehelvete på vidaregåande med matte, fysikk og kjemi, som satt heime og strevde med oppgåvene, som gråt på prøvane for det var så vanskeleg, hadde lova meg sjølv å aldri meir ta i ein kalkulator med mindre det var for å rekne ut euro i norske kroner. det gikk i tre år, i litteraturvitskapens forunderlege verd trengte eg ikkje kalkulator. men no, med metodefag, kvantitativ metode, treng eg kalkulator for å rekne ut effekt, til dømes. i morgon er det eksamen og eg kjenner allereie at kroppen held på å bli heilt matt (men det går alltid bra for snille jenter). hej så lenge.

torsdag 17. november 2011

murstein, ikkje sukkerbit.


og eg leser ein stad at ein bør komme seg ut minst ein gong om dagen, få luft, få dagslys, riste av seg slagget, komme seg ut,
eg kjem meg ut, får meg luft, men her nord er det ikkje dagslys, og om det er det, så varar det ikkje lenge,
no blir sola borte og på universitetet kan ein få sitje framfor dagslyslamper om ein vil, "for å forhindre mørketidsdepresjon", skriv dei på nettsida si,

og eg vaknar ved sidan kjærasten, lurer på korleis eg skal bli deprimert om han ligg ved sidan av meg, tenker at eg skal riste det av meg før det kjem, som å ta ei vaksine for ein sjukdom som enno ikkje finst,

og eg tenker på hausten i fjor, kor usikker eg var, kor redd eg var for at det ikkje skulle gå som det skulle gå, jobb kjærleiken universitetet universet, satt aleine i timane, kjente ingen, var heilt viggo, gikk rundt med kvalme og stein i magen og syntes synd i meg sjølv,

og innimellom syns eg synd i meg sjølv, søndagar framfor tven, tenker på alle dei som får tida til å gå på heilt andre måtar enn meg, blir nestan sjølvhatsk, korfor les eg ikkje like mykje som dei andre til eksamen korfor trenar eg ikkje like mykje som dei andre korfor spis eg ikkje like sunt som dei andre, ein dag på jobb står eg i prøverommet med ein genser på som viser alle valkane mine, eg grin ikkje, eg blir ikkje emo, men kvar dag tenker eg på korleis genseren la seg og korleis alle hemmelegheitane mine ville ha kommet fram om eg gikk med den genseren, søndagar med hentepizza, lørdagar med smågodt,

og stemmen til ein mann seier at eg ikkje skal synes synd på meg sjølv, at eg ikkje har det dårleg, og eg må gi han rett, eg har det bra, eg må ikkje gi under, må vere ein murkloss, ikkje ein sukkerbit, for alt kjem til å gå bra,

det er november og allereie tenker eg på kor fint det skal bli med april.

onsdag 16. november 2011

i was young and i was cute and i had just turned 17



i går kom det meg for øre at eg ikkje ser like ung ut no som for eitt år sidan. det fikk meg til å tenke på den her songen, den mest barnsleg lukkelege eg veit om i verda, cirka. og no har eg skrive ferdig eksamen ein av tre og da er det lov å ha fin indiepop på øret.

mandag 7. november 2011

mørketid

det er mørkt når eg vaknar i åtte-halv ni-tida. det blir mørkt litt i halv tre-tida. det er tidlig i november og allereie er det berre omlag seks timar om dagen som er lyse. eg var ikkje forberedt på dette. vi har stilt klokka mot sommaren, så det blir mørkare tidligare enn før. eg var ikkje klar for dette.
det er fire år sidan sist haust eg levde i mørketida. eg veit korleis eg blir. mørket blir ein del av meg. det er vanskeleg å komme seg opp om morgonen og det første eg tenker på når eg vaknar, er kva tid i løpet av dagen det finst ein sjanse for å ta ein lur. vil sove etter middag, ventar på at dagen skal bli over, at klokka skal bli nok, så eg kan få sove igjen. det er som eit batteri som aldri blir heilt ferdig opplada. og så kjem tungsinnet. foreløpig har det holdt seg borte, men eg veit korleis eg blir, veit korleis eg er.

heldigvis er eg ikkje aleine den her gongen. det er ein slags trøst.

torsdag 3. november 2011

i got 99 problems but a oppgave i kvantitativ metode ain't one



eg sitt heime hos sigbjørn i superundertøyet og gjer ferdig eit arbeidskrav i kvantitativ metode. for deg som ikkje veit kva kvantitativ metode er, så kan eg fortelje deg at det handlar om tal, om statistikk og om å finne samanhengar ved hjelp av ulike middel. heldigvis finst det eit herlig dataprogram som heiter SPSS som kan hjelpe meg veldig mykje så eg slipp å regne ut kjikvadrat og p-verdiar sjølv. og heldigvis finst det musikk som kan hjelpe meg med motivasjonen. da eg spilte inn denne snutten, høyrte eg på refrenget til jay-z sin hit "99 problems". eg veit ikkje om det heiter "refreng" når det kjem til hiphop, men så veit de korfor eg sitt og fektar i lufta som ein annan brooklynbabe. anbefalast.

søndag 30. oktober 2011

and if that's your best your best won't do



ein kan tenke på alt som er galt her i verda og så høyre på den songen her. sjølv ville eg ha tenkt på valdtekstbølgen i oslo, pelsdyrindustrien, høner som ikkje får vere frittgåande, kommunar som ikkje vil bli med i forvaltningsområdet for samisk språk, at det finst utruleg mykje dårlege grønnsaker i butikk når dei kunne ha vore skikkeleg bra og gode. men mest av alt vil eg berre tenke på at den her sangen er utruleg utruleg fin og passar over gjennomsnittet godt på ein søndag.

onsdag 26. oktober 2011

du skal få ein dag i mårå


i dag er eg pjusk. igjen. dei siste vekene har eg vore mykje pjusk, og i dag er eg sånn som mor mi seier bror min er når han er pjusk: raude lepper og blanke auge. eller kanskje det berre er slik eg ser ut til vanleg. kven veit. eg har som vanleg kledd meg ut som at eg serverer kaffien på les deux moulins og har for anledninga laga ei speleliste som skal hjelpe meg til å bli litt mindre pjusk, her er ho. no skal eg våge meg ut og kjøpe bli frisk fort-remedier og så sjå clueless. litt av ein kveld.

tirsdag 25. oktober 2011

puppar, jenter, puppar!

Du skrev for ei stund sia at du jobber i undertøysbutikk og anbefaler alle jenter å skaffe seg en skikkelig god bh. Hvilken butikk jobber du i? Hva vil du anbefale jenter (22 år) som er helt flatbrystede? Har hørt at en bh ikke skal skli oppover når man strekker armene opp i lufta, men på en flatbrysta vil den jo i aller høyeste grad skli opp? syns du det er teit at jenter som oss likevel bruker bh i et forsøk på å se mer feminin ut, eller bør vi bare la være? Hva tenker du om hva en gutt vil si når han etterhvert skal kle av meg, og se at puppene mine ikke eksisterer likevel. Turn-off? At vi er helt androgyne? kan ikke du skrive et innlegg som omhandler slike temaer. for det gjelder sikkert også motsatt vei, for de som har hemmende store bryster? Noen leger synes jenter med små/ingen bryster, burde ta silikon for å få bedre selvtilitt. men jeg vil være helt naturlig og ikke tilføre kroppen min stoffer, og skal jeg ikke få lov til det da? eller mener legen at jenter burde gjøre det fordi at da blir de mer sexy for mennene (som han selv?). vi er da kvinner selv om vi ikke har bryster, er vi ikke...?


i går kom den her kommentaren inn på bloggen, og siden da har eg tenkt mykje på innhaldet og spørsmåla som blir stilt i den. vi jenter tenker jo mykje på puppar, kanskje til og med like mykje som gutar tenker på puppar, ofte på litt anna måte enn gutar, men dei er no der. før eg begynte å jobbe i undertøysbutikk, tenkte eg ikkje særleg mykje på alle finessar rundt ein bh, det var meir "passe han, så passe han!" og så var eg nøgd med det. det aller første eg vil seie, er at veldig mange går rundt i verda og bruker feil bh-størrelse. det kan vere at han er for vid rundt eller for liten i koppen, og dette, alle jenter der ute (for eg veit at det stort sett berre er jenter som les her), er noko alle bør ta til seg: få ein ordentleg sjekk på kva slags størrelse du er, få rett bh-størrelse. å gå med ein bh som ikkje passar, kan vere irriterande, stygt og, i lengden, veldig belastande. eg har ikkje tal på kor mange bhar eg har hatt som eg har vore nødt til å dra opp heile tida for det kjenst som at puppen er på veg ut, eller kor ofte det har vore dobbelpupp på genserane mine. så tips nummer 1, uansett kva størrelse jentene dine er: få sjekka størrelsen din, og finn ein god bh som passar!

men altså, eg er ingen ekspert, og eg er ingen etiker (sjølv om det ikkje er ein beskytta tittel, for alt eg veit kan eg kalle meg etiker så mykje eg vil!), og dei neste spørsmåla handlar mykje om mitt eige syn, og det kan vere veldig variert frå kva andre meiner og er ting ein rett og slett må kjenne på sjølv. du som skreiv kommentaren, skreiv at du er flatbrysta og har problem med å finne bh og lurer på om det er vits i å bruke det i det heile tatt. og om du bruker det, kjem det til å vere "falsk reklame" for ein gut som skal sjå deg uten klede.
for å ta det første først. eg har alltid sjølv hatt veldig kompleksar for puppane mine. dei er verken gigantiske eller pittesmå, dei er heilt normale, men eg har aldri sjølv tenkt at eg har særleg flotte puppar. etter at eg begynte å bry meg ordentleg om bhar, har eg derimot skjønt at det finst mange måtar å få puppane til å sjå fine ut, i alle fall pakke dei fint inn. eg har ofte tenkt at eg skulle ønske eg hadde små puppar, så eg kunne bruke bhar av den typen ein brukte akkurat da ein fikk puppar, sånne "toppar", slike dei sel på bikbok, slik som rett og slett ikkje passar om du har meir enn ein b-cup. eg hadde garantert brukt slike om eg hadde mindre puppar. om du ikkje synst det er vits å bruke bh dersom du ikkje har noko å putte i han, synst eg du skal la vere. det er ingen som kan fortelje deg at du skal eller må eller bør bruke bh - gjer det du sjølv synst er behageleg og det som kjenst naturleg for deg. men bottom line: det finst mykje fint i bhar som ikkje er "wonderbra", liksom, og alt er smak og behag!

og kva med kva andre synst, ein gut for eksempel? det høyrest kanskje hult ut og som ein stor klisjé, men om ein gut blir skuffa eller ikkje vil vere med deg fordi du ikkje har puppar, så er han faktisk ikkje verdt å bruke tida di på. tenk på alt det andre som er fint ved deg! meiningene dine, musikksmaken din, engasjementet ditt, måten du flirer på, alle dei små tinga som gjer deg til den du er. det er meir sannsynleg at det er det han kommer til å setje pris på i lengden, enn størrelsen på puppane dine. og om ikkje, så anbefaler eg deg å finne ein annan fyr.

til sjuande og sist vil eg seie at det aller viktigaste, er at du er nøgd med deg sjølv, og at du sjølv synst du er fin. og det er ikkje noko som sitt på kroppen, det er noko som sitt inni hovudet og som kan ta lang tid å finne fram til å tenke sjølv. vi
jenter er unødvendige strenge med oss sjølv, og seier ting til oss sjølv som vi aldri i livet ville ha funnet på å seie til bestevenninna. og samtidig er det eit enormt fokus på kropp i medier og på internett, og ein kan nesten ikkje opne ei nettside uten å få litt tits&ass rett i fleisen - korleis kan ein halde seg upåvirka? det er nesten umuleg. eg trur dei aller fleste ein eller annan gong tenker at dei var det motsette av det dei faktisk er, og dei fleste har nok eit urealistisk bilde av korleis dei ser ut. og dessverre, må eg seie, har silikon og andre liknande "hjelpemiddel" blitt ei løysing på problem som antagligvis kunne ha vore løyst på andre måter enn å få 400 gram lagt inn i brysta. det handlar, trur eg, om å akseptere seg sjølv og om å vere glad i seg sjølv for den ein er; det tar tid og det kostar krefter og det handlar om å sjå seg sjølv i speilet og å tørre å vere nøgd med den ein tross alt har blitt, og å prøve å drite i alt det ein ikkje er. og om ein lege hadde sagt til meg at eg måtte ta silikon for at ein mann skulle tenke at eg var meir sexy, så hadde eg sagt at det finst ikkje noko meir usexy enn ein mann som seier noko så jævlig dumt. ingen skal få lov å fortelje deg korleis du skal eller bør se ut. du er din eigen sjef og du er kvinne uavhengig av størrelse på brysta dine. om nokon kjem og fortel deg noko anna, fortjener han eller ho ein skikkeleg å bli reist dit pepper'n gror.

eg håpar det hjalp litt eller svarte på spørsmåla dine. husk at til sjuande og sist handlar det ikkje om du har pannekaker eller melonar, men kva du har i nøtta di. og kan du bruke det riktig, så er det er det viktigaste av alt.

mandag 24. oktober 2011

og det går dagar og det går år

(bilde av eigen rygg henta frå mariell)

for eit år sidan, tenkte eg på kjernefysikk. korleis to partar møtast og ein fusjon oppstår, korleis ein skal få det til. seinare har eg tenkt at det ikkje handla om fysikk i det heile tatt. kanskje om kjemi, kanskje om biologi.
eg holdte det hemmeleg lenge. eg beit neglar og så i gulvet og rødma kraftig når eg skulle fortelle andre om kva som skjedde, kva som var i ferd med å skje. eg ville ikkje skryte, ikkje gni det inn, sjølv om det var det einaste eg eigentleg ville. stå på toppen av st.hanshaugen og rope ut i haustkvelden at no skjer det på ekte.
og enno vil eg ikkje skryte, men det er det einaste eg vil. skrive, fortelle, snakke om korleis kjærleiken er, kor altoppslukande og vakker og vond og herleg og trygg det kan vere. kor deilig det er å få lov å vere to etter å ha vore berre ein så lenge. kor fint det er å kunne la seg sjølv tenke på framtida utan å vere redd for å seie det høgt. kor tomt det blir kvar gong han er borte.

og det går dagar og det går år og eg ser meg ikkje tilbake, og eg tenker at det her er det beste valet eg nokon gong har tatt. og sånn skal det vere. sånn er det.

fredag 21. oktober 2011

resten av hausten

da mor mi var på besøk for nokre dagar sidan, snakka vi om at kvinner stort sett stressar meir over alle tinga dei ikkje gjer, men som dei burde gjere, enn over dei tinga dei faktisk gjer. alt blir til "burde" istadenfor ting ein har lyst til å gjere. klart, nokre ting burde ein jo gjere (vaske klede, vaske håret, lage middag), men det finst også sjukt mange ting eg tenker at eg BURDE gjere som heller kunne bli meir lystbetonte. her kjem derfor ei liste med ting eg ikkje skal eller bør gjere, men som eg har lyst til å gjere resten av hausten. eg lovar meg sjølv å ikkje bli lei meg eller sur eller skuffa om eg ikkje får gjort alt. det er eitt av kriteria for å lage ei liste.

ting eg vil gjere resten av denne hausten:
- lese ei god bok, til dømes gjennom natten eller tilværelsens uutholdelige letthet
-
lage tacokake og ikkje ete ho aleine
- kjøpe ein grønn kjole
- drikke chai-teen frå pukka
- gå på spinning minst ein gong i veka, trene helst minst to gonger i uka
- gå på kafé
- fyre i ovnen
- lese høgt for nokon
- se gossip girl til eg sprekk
- prøve å ikkje vere lita og sjenert når eg helst burde vere stor og usjenert
- glede meg til vinteren når eg kan gå på ski igjen!

kva skal de gjere resten av denne hausten?

søndag 16. oktober 2011

harstad 1986



sett ein ikkje pris på det her, har ein ikkje eit hjarte.

torsdag 13. oktober 2011

snart vinter

det er snø i fjella. tromsø er ein by ved havet og langs havet, ligg det fjell. det er i midten av oktober, eller til og med før midten, for det er før utbetalinga av studielånet, og det ligg snø i fjella.
eg ser det om morgonen når eg ventar på bussen: snø. det kvite på toppen av alle desse toppane rundt meg, rundt havet, med hus, trær, fjellheis, og øverst: snø.
snart kjem vinteren.
det er allereie lurt å ha ull innerst. tenkte eg slik i fjor i oslo, så mykje lengre sør, på den her tida?
nei. eg tenkte berre på å sjå fin ut på akkurat denne tida i fjor i oslo.
no vil eg berre vere varm. komme inn heime hos sigbjørn og kjenne stuevarme. gå blant alle husa og tenke at her sitt folk med golvvarme og telemarkstøflar og ull innerst, raude i kinna, varme i fjeset, og dei tenker at
snart kjem vinteren.
snart må vi ut med spaden og måkke, stampe oss gjennom snøen på veg til jobb, ha pannelugg som klistrar seg til ansiktet, aldri vits i å ordne seg på håret for du får luesveis og snøen gjer deg våt,
men desse tinga tenker vi ikkje på når det er snø i fjella.
vi tenker berre:
snart kjem vinteren.

fredag 7. oktober 2011

popfredag, fredagpop


her kjem ei speleliste for deg som skal sminke deg før vorspiel der du kanskje får kysse den guten du liker, den guten du ikkje enda veit du liker, den guten du enda ikkje veit at finst, eller berre henge med jentene, drikke cava og flire med leppestiftmunnar, eller for deg som har spist fredagspizza med familien og sett friends og that 70s show med dei, for deg som har innekveld med kjærasten og berre vil ha litt meir sprut og fart ein liten time, eller for deg som ikkje har planar i det heile tatt og berre er glad i litt popmusikk. eg håpar at de pyntar dykk med leppestift og spis smågodt i kveld medan de dansar til baccara, uansett kva planar de har. god fredag!

onsdag 5. oktober 2011

honey i'm home


har trent, svetta, spist omelett, dusja, vaska håret, rensa huden, smurt meg inn, ordna håret, tatt på ny kjole, berre hair&make-up igjen. kjenst som at eg skal på date, men det skal eg jo eigentleg ikkje. hallo, kjæraste, fint å ha deg heime igjen!

tirsdag 4. oktober 2011

middag uten saus.

eg pleier alltid å lage tomatsaus til kjøttbollane når eg har kjøttbollar og spagetti. alltid. tomatsaus med chili og kvitlauk og pepper og litt spennande krydder som for å gjere dagen litt ekstra spennande.
ikkje i dag. i dag spiste eg berre spaghetti og kjøttbollar uten tomatsaus. sat foran tven og såg sex og singelliv og spiste middag aleine i den store sofaen.

det finst dagar som dette. det finst mange dagar som dette. livet er stort sett ikkje magisk. livet er stort sett ikkje prinsar på kvite hestar, fabelaktige middagar, ansiktet ditt med ei stort smil heile dagen. dagane ein lever er stort sett fylt av middagar du tenkte skulle vere ein vegetarrett, men som berre endte om med å vere middag uten kjøtt, dagar du tenker "i dag har eg ein bra hårdag", før du går i speilet på universitetet og tenker at det er eit under at du i det heile tatt tør å vise deg blant folk, dagar du ikkje klarer å vere med i det som skjer rundt deg for du er så trøtt at auga held på å gå bakover. dagane er sånn, ikkje sant, elektrisk hår, ipod som går tom for straum det sekundet du finn plass på bussen som er framme om ein halv time, kokte egg som mister alt det kvite når du skal skrelle det, tohundreogåttisju kroner igjen på konto og hundre dagar til lønning. slike ting. middag uten saus. du gløymte å kjøpe dopapir. bukse som får små søleflekker når du går ute og du merkar det ikkje før du kjem inn i klasserommet.

det finst dagar kor du ikkje er deprimert eller lei deg, du berre kjenner at dei tinga du gjer, blir ikkje rette, ikkje bra nok, ikkje viktige nok, du sitt i godstolen og surfar på nett i fleire timar, ser episode på episode med ein serie du har sett før, når du går på do, les du ein allereie utlese avis. du treng ikkje vere deprimert for å ønske at nokre dagar berre skal bli slutt, klokka skal bli nok, så du kan gå og legge deg.

i dag er ein slik dag.

og i morgon kjem kjærleiken til byen - ikkje ei veke for tidleg.

mandag 3. oktober 2011

du är ett måndagsbarn (not)


denne mandagen har så langt vore ein av dei mest typiske mandagane i verda: spiste knekkebrød til frokost mens eg las ein veileiar til den nye plan- og bygningsloven, så på at det var grått og regn ute, gikk på jobb, var på jobb, gikk heim for å lage laks til middag for éin. i kveld skal eg lese sosiologi og sjå så mange episoder av sex og singelliv som ein kan gjere når ein også skal lese sosiologi. det mest spennande som har skjedd sålangt i dag, er at eg spiste ein ciabatta med eggesalat og spekeskinke til lunsj og at eg kjøpte ein heilt perfekt ullkardigan i prima kvalitet på ein bruktbutikk. så heilt bak mål er det ikkje, men altså, kom ån, mandagar er ganske kjipe greier, og særleg dei mandagane du vaknar aleine, spis frokost aleine, middag aleine, kveldsmat aleine, legg deg aleine, for kjærasten er i eit heilt anna land. akkurat i dag må eg berre gjere noko så det snart skal bli onsdag og han skal komme heim og halde hardt rundt meg. berre seks og ein halv time til tirsdag, da.

lørdag 1. oktober 2011

sigrid agnethe, 22 år


hallo! sidan det forrige innlegget handla om at de skulle seie hei, tenkte eg å gjere det same. det er på ein måte litt kleint å gjere ein sånn her ting, presentere meg sjølv, men sidan dei aller fleste blogginnlegga mine handlar om hjerte/smerte/venar/kvardag/dilldall, tenkte eg at eg kunne skrive eitt om kun meg sjølv for alle dei nye som kjem inn hit, litt som å vere den nye jenta i klassen, liksom.

eg heiter i alle fall sigrid agnethe, og kjem frå ein liten by i nord-norge. for tida bur eg i tromsø, nordens paris, men før det budde eg i oslo pluss pittelitt i paris (der mellom anna bildet er tatt, men det var ikkje da eg budde der). i oslo og paris studerte eg litteraturvitskap, som eg har ein bachelor i, som eg ikkje veit kva eg skal bruke til, for no studerer eg samfunnsplanlegging og kulturforståing og synst det er heilt kongolini. eg har ein veldig fin familie og ein utruleg kjekk kjæraste som heiter sigbjørn, han har krøller og er forfattar og eg er veldig forelska. utanom det så jobbar eg i ein undertøysbutikk og synst det er fint, og kan anbefale alle jenter å få seg ein ordentleg god bh. anbefalast! ellers: liker musikk, film, mat, øl og å sove lenge om morgonen. eg bloggar stort sett utan bilde for eg er så sjukt dårleg fotograf, men eg skriv stort sett mykje fordi eg liker å skrive, og ein kan jo berre håpe at de skal like det eg skriv. ein må ikkje vere rakettforskar for å skjønne at det her er ein ganske personleg blogg.

ja, men det trur eg var alt. ellers er det berre å spørre. no skal eg bruke resten av laurdagskvelden til å høyre på dei fulle tenåringane som lagar lyd utanfor og tenke på kor sjukt glad eg er for å skulle vakne totalt utan fyllesjuke i morgon tidlig. det liker eg òg.

fredag 30. september 2011

hei!

eg såg plutseleg at det var så mange som hadde vore her og sett på bloggen, og da blir eg så glad og det er så fint. så hei!, så fint at de vil lese. kan ikkje de og seie hei, nye som gamle, så hadde eg blitt så glad, ein liten flik av lesarane, ein perfekt start på helga!

onsdag 28. september 2011

slutten av september.

på ein fest spelar nokon robyn, dancing on my own, jentene fyk i vêret, alle vil danse, alle kan denne, den her har vi vore med på før, i over eitt år, sant, dette kan vi, dette kan dei,
men dette er ikkje 2010.
dette er ikkje 3 rue jean de beauvais.
dette er ikkje bjerregaards gate.
dette er ikkje kjellaren på revolver.
dette er ikkje 2010.

dette er 2011, og byen er ikkje paris og ikkje oslo, byen er tromsø,
og det er ikkje heidi sitt hår som blir kasta på i lufta framfor meg på dansegolvet,
det er ikkje caroline som får meg til å le,
kanskje minna om ho, men ikkje den fysiske,
det er ikkje inga som sitt ved sidan av meg på kafé, det er ingen.

eg feirer bursdag med kjærasten og bror min og søster til kjærasten og søskenbarnet deira,
og det er fint,
trygt,
heimleg,
og korleis kan ein klage på det?
dette er ikkje 14. september 2010, eller 14. september 2009,
da inga og christian og eg spiste ostepop i senga mens vi så på valget,
eg høyrte ikkje christian seie at han fikk så lyst på noko godt,
spring på butikken og kjøper nachos og lettøl,
eg varmar meg ikkje på orda frå venane mine,
varmar meg til kjærasten,
kryp inntil han og tenker kjære gud eg har det godt,

(kviskrar inni meg "men sjå kor få venar eg har fått".)


(men det er berre september enno, herregud, det ordnar seg.)

søndag 25. september 2011

ein nyfødt same

her kjem eit innlegg som ikkje er så likt dei andre eg har skrive før, fordi det handlar om noko eg aldri før har skrive om, kanskje fordi eg ikkje veit om eg skulle skrive om det eller korleis eg skulle gjere det om eg først bestemte meg for å gjere det. grunnen er kanskje og fordi det er eit tema eg ikkje heilt veit om det er rett å skrive om, fordi det rett og slett er vanskeleg på sitt vis. kanskje det vanskelege ligg i det at det handlar om identitet på ein annan måte enn dei måtane eg har skrive om før: ikkje om kjærleik, ikkje om jobb, ikkje om venar, ikkje om å ikkje ha venar, ikkje om å flytte til ein ny by. den her gongen handlar det om det samiske og tilnærminga til det. det er ikkje sånn at det plutseleg har blitt noko eg tenker på, men det har i aukande grad blitt noko viktig i livet, som eg tenker mykje på og diskuterer med forskjellige folk.

litt oppklaring først: eg snakkar ikkje samisk. eg forstår ikkje samisk. eg har ikkje hatt samiske venar før eg blei saman med ein, og det samiske har ikkje vore særleg sentralt i min kvardag før for omlag halvanna år sidan, da eg ordentleg møtte han eg no er kjæraste med. men eg er frå nord-norge, og om byen min aldri har vore ein knutepunktby for den samiske kulturen eller det samiske språket, har det samiske aldri vore langt unna, sånn i realiteten. mor mi er frå finnmark, kystfinnmark, og eg har alltid lurt på om vi har hatt samisk avstamning. da eg var lita, var eg sikker på at slekta mi ikkje kunne vere norsk. eg var den brunaste jenta i klassen, med mørkt hår og mørke auge, slik var det i mange år, eg tenkte at eg var indianerjente, mor til ei venninne trudde eg var indisk, eg blei kalt "kvit nigger" dei første dagane på ungdomsskulen, på vidaregåande hadde eg ein inside joke med ei i klassen min om at vi var frå colombia (ho var faktisk det, eg har aldri vore i sør-amerika eingong). slik har det vore. eg har tenkt mykje på genar og avstamning og at det er ugler i mosen. grunntanken har vore at "eg er ikkje heilt norsk", på grunnlag av pigmenta og utsjånaden, ikkje fordi eg ikkje er stolt av å vere norsk, glad for å vere norsk, ikkje fordi eg vil si ifrå meg det norske, men fordi det rett og slett ikkje har vore sånn her ei norsk jente ser ut. eg har spurt mor mi gong på gong om vi eigentleg er samer, på hennes side av slekta, og har aldri fått eit JA eller eit NEI, før i fjor i september da vi besøkte ei tante som sa at joda, det er vi. på ein måte falt brikkane på plass, på ein annan måte ikkje. korleis skal ein liksom bli same i starten av tjueåra? må ein ikkje vere same heile livet?

dette er ting eg tenker på. same eller ikkje, mykje handlar om identitet. og mykje av det handlar om å utforske og å bli kjent med ein ny kultur, eit nytt språk, ei ny verd. eg har diskutert det her med mor mi og far min, med kjærasten min, med venar, særleg med utgangspunkt i at eg har lyst å kjøpe meg kofte frå staden mor mi kjem ifrå. ei slik avgjering er vanskeleg og konfliktfylt. far min lurte mellom anna på om eg skulle bli same no, om det ikkje var bra nok å vere norsk. eg tenker at det ikkje treng å handle om å bli det eine og slutte å bli det andre. for min del, handlar det om å finne meir ut om kven eg er, kva eg kjem ifrå, kva eg er eit resultat av, og kva dette betyr. at kjærasten min, familien og slekta hans er samiske, er heilt klart ein katalysator i det heile, noko anna ville vere å lyge. likavel er det meir ei oppmuntring enn noko påtvunget. dessuten trur eg at det går an å fortsatt vere meg, sigrid agnethe hansen frå norge, sjølv om eg går i kofte, som ei slags hedring av det slekta mi har vore ein del av og som fortsatt kan vidareførast. det må gå an å ha to tankar i hodet samtidig.

det er likavel konfliktfylt, det å skulle bestille ei kofte. sjølve bestillinga er ein ting, det å skulle kle seg i kofte og gå ut blant folk, på samefolkets dag og på márkomeannu, krever å vere tøff og sikker på kva eg gjer. kofte er eit plagg metta med assosiasjonar for folk flest. det er eit synleg og tydeleg plagg. er eg klar til å kle meg i det? er eg klar til å vere ein del av ei større gruppe, men som samtidig er ein minoritet, no, etter så mange år på utsida? kva skal eg si til bestemor mi første gong ho ser meg i kofte? kva med venar frå vidaregåande som møter meg i kofte på søttande mai? korleis bygger ein opp styrke til å seie at dette er rett for meg? eg veit ikkje. eg har ikkje peiling. men eg veit at det kjenst meir og meir rett og meir og meir bra å skulle pynte meg i eit plagg knytta til forfedra mine i ei lita bygd i finnmark, og at sápmi også treng overgangsspelare, som alle andre. å bry seg om si fortid, virkar som eit steg i riktig retning. og så får dei andre seie kva de vil, det gjer jo folk uansett.

onsdag 21. september 2011

historier frå eit fjes

eg startar med det bjørneaktige, nesa, nesa til far min og bestemor mi, men ikkje like spiss, rund, som ein liten bjørn i skogen. ei nese som blir først kald, som eit lite kjøleelement midt i fjeset, den som kjærasten kallar "distinkt", nestan så eg blei fornærma dei første gongane han sa det, distinkt nese, bror min kallar si nese "jødenesa", den store og lange, eg har ei lita snuteaktig, "distinkt" seier sigbjørn, søt seier eg, prøver å overbevise meg sjølv om at det er sant,
og nesa er jo noko av det mest naturlege ved oss, ved fjeset, ein ser så lett om ein har skada ho, brekt ho, om ein har ei kvise, om ein har operert ho, nesa fangar opp hormonar, fysisk tiltrekning skjer gjennom lukt og hormonar, nesa er det som skal skilje klinten frå hveten, denne snuten midt i fjeset, den gjer oss til dyr
(og vi veit det).

og eg går vidare til munnen, til leppene, til føflekkane rundt leppa, på leppa, eg trudde eg hadde fått blåmerke av kyssing, det er berre ein ny føflekk. desse leppene, fyldige, raude, eg vil helst sminke dei enda raudare, fyldigare, større, ein gong for mange år sidan kledde eg meg som transvestitt med leppestift over halve fjeset, den store munnen på bilda heimsøker meg i stille stunder, men for det meste går det fint. munnen gir meg det menneskelege, orda, lydane, songane, plystringa, hulka når eg gråter, den kysser og spiser og tygger neglar, viser kjenslene mine, seier "eg elskar deg", munnen er noko av det finaste eg veit sjølv, det tydelege midtstykket frå nesa og ned til overleppa, markant, feminint, menneskeleg.

i tinningen, eit orions belte, eit minne frå den gong eg var ung og hadde kviser, tre på rad akkurat samtidig, eit minikrater som fortel alle som er nært fjeset mitt at her har det ikkje bare vore ferskenhud og fløyel, men og ein fjortenåring med same hudproblem som alle andre, eit orions belte på høgre tinning. far min såg det ved frokostbordet for ei stund sidan, lurte på kva det var, fant på ei eiga historie om at det var frå den gongen han skulle finne opp ein syltetøygaffel, ikkje fikk eit vellykka patent, og blei så irritert at han stakk den i tinninga på dotter si (sjølvsagt langt frå sanninga, ta det med ro), men så er det berre tenåringsarr, nokre av dei einaste, resten får kome med tida, eg har tid.

mandag 19. september 2011

bilde av kjærleik

1.

du fortel meg at du har søkt plass på eit kloster, eit skriveopphald, nokre timar unna byen eg bur i, at du har fått plass, at vi må møtast når du kjem. tenker på skiljet mellom "vil" og "bør", bestemmer meg for at eg vil, seier ja. tar toget utover nokre veker seinare med bankande hjarte utanpå brystet.

2.

du tar det første bildet av meg, eg ser ned på jordbrukslandskapet ned frå toppen av åsen vi har gått opp på for å sjå på mellomalderbyen, eg har langt krølla hår og solbriller og eg tenker at frankrike ser ut som norge, for no er vi på landet, og norge er landet. seinare tar du eit nytt bilde, eg har grønn kjole og smiler frå øyre til øyre, det skal bli det nye bildet på lykke. eg ser på bildet nokre dagar seinare, ser ei lykkeleg jente. ser på bildet halvanna år seinare, fortsatt lykkeleg.

3.

eg har forlengst skjønt at eg er forelska, fortel det ikkje til nokon, du kjem på besøk ei veke og det er heilt hemmeleg, kun ei venninne veit, ho som veit alt uansett, men bortsett frå det veit ingen, nesten ingen får vite noko før utpå hausten, da klarer eg ikkje halde meg lenger, heile den perioden går eg og ventar på at nokon skal ringe og fortelle meg at dei har tatt meg på fersken, nyttar ikkje late som at eg ikkje veit kva det handlar om, vaksen mann, ung jente, det handlar om kj-ær-leik-en.

4.

vi sitt i ein bil i nord-norge i desember på veg frå byen min til bygda di og eg skal møte familien din og eg har hjartet i halsen og eg tenker at om dette ikkje går så veit eg ikkje kva eg gjer, du har sagt at eg er einogtjue og norsk, eg kryssar fingrar, tær, bein, skjelett for at dei skal like meg, at dei skal sjå kor godt eg liker deg.

5.

eg har flytta til byen din og vi vaknar ved sidan av kvarandre så godt som kvar dag, du reiser heim ei helg og eg blir igjen i byen, vi er to dagar borte frå kvarandre, når du kjem tilbake legg du hodet ditt på brystkassa mi mens vi ser på tv og eg spør "e du hjemme nu?", du svarar ja, eg svimar innvendig av akutt lykke og tenker at om det ikkje er sånn som det her, kan det vere det same.

onsdag 14. september 2011

torsdag 8. september 2011

fragment av eit rom

og sidan eg har skrive mykje om flytting og leilegheit og det eine med det andre den siste tida, er det på tide å vise fram små biter av det som no er mitt rom. her kjem det.


den eine veggen er berre skap som går innover. heilt utruleg mykje skapplass, kjenst nestan som eit walkincloset, men berre nestan


her finn ein mellom anna dei røde støvlane og dei grøne paljettconversane, dei skal snart få komme ut og lufte seg


her er kjolane med striper, blusene, kjolane med striper, og så vidare


og ein liten hommage til ein favorittby


og her har mummitrolla fått plass, for det var ikkje plass på kjøkkenet, men dei klarar seg fint her, altså


og her er kosekroken, slappavkroken, lesekroken, ikkje where the magic happens, men likavel, ein sjukt mjuk stol under eit deilig mjukt lys (sparepære, sjølvsagt)


her kan ein sjå lampa litt betre, eg gav ti kroner for ho på bruktbutikken på eige ansvar, skifta stikkontakt og no funkar ho som berre juling


endeleg, eit lite bord, ved sidan av stolen, her finn vi ei samisk-norsk, norsk-samisk bildeordbok, ei bok om tradisjonell japansk kunst, eit arabia-pyntefat med motivet "winter in lapland", ein slitt pengepung, ein globus, "det suser i sivet", ein paris-plakat som ventar på å bli hengt opp, aftenposten K med david sylvian på forsida; bildet er arrangert


veggen med amélie-plakaten og morgonkåpa/kimonoen

og til slutt: nattbordet, eg har aldri hatt nattbord før, no har eg det, det er lykka i livet og sånn her bur eg!

onsdag 7. september 2011

#denfølelsen

sidan eg pakka snippeska mi og flytta frå harstad for første gong for tre år sidan, har eg stort sett berre hatt meg sjølv å ta vare på, meg sjølv å tenke på og meg sjølv å ta omsyn til. eg har såklart hatt venar, ein jobb og ei tid ein kjæraste, men mykje av kvardagen i oslo var stå opp (aleine), spise frukost (aleine), lese (aleine), seminar/forelesing på universitetet (aleine), jobb (med andre), gå heim (aleine), lage middag (aleine), finne på noko (kanskje med andre), ta bussen heim (aleine), legge meg (aleine). det halve året i paris var på sitt vis heilt annleis, på 35 kvadrat med barbra, i ei leilegheit kor ein måtte gjennom soverommet for å komme til badet, noko som drepte alle forsøk på privatliv, om ein i det heile tatt kunne sjå for seg å prøve å ha eit. at eg aldri var aleine og aldri gjorde noko aleine i paris, er å ta hardt i, men der hadde eg i alle fall eit anna menneske å forhalde meg til, som påverka kvardagen min, og det var ups and downs på ein måte som eg hadde gløymt det kunne vere når ein bur saman med nokon andre. og etter paris, flytta eg tilbake aleine til oslo, og fram til no har eg budd aleine.

NO bur eg saman med to andre jenter eg ikkje kjenner så godt i ei leilegheit i nordens paris. og ikkje berre det, eg bur i same by som kjærasten min. og kvardagen er ein annan enn kva den har vore i tre år før det her. eg overnattar hos han, han overnattar hos meg, berre å kvar dag kunne få vakna ved sidan av den eg helst av alt vil vakna saman med - å herre gud. det er verdt eit par-tre snickers, altså. å ikkje lenger måtte bu på søtten kvadrat, lage middag på same rom som eg skulle sove timar etterpå, spise middagen i kontorstolen framfor tven med hotell cæsar, grine litt på skype kvar kveld over å vere hundretusenmillionar kilometer unna der eg helst ville vere, er mildt sagt lettande. å vakne om morgonen med morraånde, bustehår og små mascararestar og enda føle meg fin fordi smilet hans seier alt som betyr noko #denfølelsen.

mandag 5. september 2011

ei liste om katter

i kollektivet eg bur i, blei det ytra at det hadde vore så fint å ha ei katt. alle tre var einige om at det hadde vore så fint å ha ei katt. kanskje får vi ei katt, kanskje ikkje. alle har i alle fall pittelitt lyst til å ha ei katt. her er dei fem finaste tinga med å ha ei katt slik eg ser det:

1. dei er mjuke å ta på og gode å kose med.

2. dei kan hoppe opp i senga og kose med deg når du eigentleg ikkje fortjener det, eller skikkeleg treng det.

3. ein kan snakke med dei sjølv om ein er aleine heime og det er greit, for katta forstår.

4. berre kjensla av å halde den inntil seg som ein baby, tenk det (eg skjønner at det meste handlar om kosen her, men alle som nokon gong har hatt ei katt veit kor sjukt fint det er med all den ubetinga kosen og evinnelege kjærleiken).

5. ei katt gjer ei kjensle av eit heim.

slik eg ser det, er dette alle utmerka grunnar til å få ei katt inn i heimet. problemet er berre dei gongane ein reiser bort (ferier og liknande). kva da, liksom?

har de andre gode grunner til å få katt?

søndag 4. september 2011

blue, here is a shell for you/inside you'll hear a sigh


da eg var mindre, kanskje 11, las eg alt eg kom over. kvar laurdag var vi på biblioteket i byen og lånte bøker, lydbøker, vhs-filmar (ofte lånte vi disse hos han som ti år seinare skulle vise seg å bli svigerfar min, men det visste vi jo ikkje da) som eg kasta meg over da eg kom heim, eg las ungdomsbøker over ein lav sko lenge før eg var ungdom. og på barneskulen jobba helga, som var ansvarleg for skulebiblioteket og fikk bøker frå forlag, nokre gongar fleire av ei bok, og av og til fikk eg ei av desse overskotsbøkene, fordi eg var så glad i å lese, eg var ein lesehest, slik ho skreiv på førstesida til "voodoobaby" av francesca lia block, "til en lesehest", står det.

i "voodoobaby" klippar hovudpersonen med same namn ut avisartiklar om katastrofer og teipar dei opp over senga. den eine artikkelen handlar om nokre sør-amerikanarar som finn ei blå lysande kule ute i ødemarka. dei tar kula med seg heim, preller lag av ho og klistrar dei til kroppen som pynt, og dei føler seg fine. litt etter litt tar dei til å døy. det skal vise seg at den blå lysande kula er ein radioaktiv del av maskineriet i eit atomkraftverk.

av ei eller anna grunn, minnar globusen om denne historia, som sikkert er oppspinn funne på ein gong på nittitalet av ein forfattar i los angeles, ei historie som ligg latent i meg, som ein del av ein hukommelse, som om det er noko som har hendt i det faktiske liv, men så tenker eg hardt, også kjem eg på at det var berre i ei bok, det var ikkje på ordentleg, det var berre noko ei las ein plass, eg skal ikkje ta laga av globusen og klistre dei til kroppen min, eg skal berre sjå på han, drøyme meg bort til andre stader, reykjavik - paris - new york - mexico city - tokyo - gøteborg, på eksakt same måte som eg drøymte meg bort kvar laurdag for ti år sidan,
ei tid som aldri kjem tilbake, men som fortsatt er ein del av meg,
og globusen står på soverommet mitt,
lysande blå, blå og lysande,
den lever,
eg lever.

onsdag 24. august 2011

bill.mrk.: ny by

ei dame i førtiåra med trenchcoat, fine sko, oppsatt bleika hår, snakkar i mobiltelefonen, går fram og tilbake på fortauet foran spar-butikken og stryker handa opp til auga, liksom under solbrillane, eg forstår at ho snakkar i telefonen og græt,
eg lurer på korfor ho græt, kva ho snakkar om,
eg tenker at heldigvis er det ikkje berre eg som er sånn, som lar tårar falle på stader alle kan sjå meg og tenke at der står ho der og græt,
eg såg aldri nokon gråte blant folk i oslo, kanskje sommaren har endra noko,
endra meir enn berre kor eg befinn meg,
for plutseleg er eg her, i same by som den gråtande kvinna, og her skal eg bli,
i alle fall er det slik det skal vere i nokre år framover, minst to, MINST to,
og det kjenst bra,

det har begynt å bli mørkt på kveldane,
og eg går, brukar beina, som vanleg, lager indre kart for ein by eg ikkje kjenner gatene til,
men eg skal bli kjent,
eg tar bussen og sett meg ved vindauget for å sjå alt,
og ein kveld eg går gatelangs tenker eg på at her er det hus, her står folk ute og røyker, her står folk i avsideliggande gater og ventar på bussen, her plukkar folk rips i hagen, her kjøyrer folk til obsen for å handle, her går folk på trynet framfor andre og det er okei,
og dette fant eg ikkje i oslo, eg leita ikkje, eg ville at oslo skulle vere lukka, hemmeleg, mystisk,
i alle fall myta om oslo, den skulle vere hemmeleg, by på noko eg aldri fikk vite kva var,
sjølv om det sjølvsagt ikkje var sånn, eg kjente folk, eg kjente gater, eg kjente hus,
men aldri nok, aldri nok til at oslo blei åpen og kjent nok,
og på same måte som eg elska det framande i oslo, tiltrekkast eg av det heimlege her,
folk bur i hus, i ekte hus, laga av tre, med rullegardin og røykeveranda, ikkje bygårdar frå 1800-talet,
og for å vere heilt ærleg, kjenst det fint å vere her.
det kjenst rett.
håpar det skal bli betre for ho som græt og.

torsdag 18. august 2011

livsteikn

hallo!

eg lever. har flytta. bur i ei leiligheit utan internett (foreløpig), men på eit stort rom med mykje plass, ein stol, ei seng, ei kemborini-fin lampe. og snart skal de få sjå, eg skal bare få fingeren ut, det er mykje å vise, mykje å sjå, så hald fram, hald ved, det kjem snart meir, eg må bare få fingeren ut og komme meg i gang, bli med.

torsdag 4. august 2011

ei liste ein heilt vanleg torsdag

ting å sjå fram til:

- utbetalinga av studielånet
- lønningsdag
- hellas-turen eg skal på snart
- siste arbeidsdag
- den dagen dei to små føflekkane ved leppa mi har blitt store nok (eg får stadig nye føflekkar/pigmentflekkar i fjeset, kvar og ein er like velkommen)
- å klippe ny frisyre
- å flytte til tromsø
- at sigbjørn kjem tilbake frå danmark på torsdag
- å kjøpe fjällräven-jakke og nye haustsko, kanskje til og med støvlettar
- å få eit nytt rom eg kan gjere noko heilt nytt med, heilt frå skrætsj
- den stekte fisken vi skal ha til middag
- å kjøpe nye klær til første skoledag
- første skoledag
- kanskje få ny jobb (leiter!)
- mamma sin bursdag
- lillebror sin bursdag
- min bursdag
- emmagret sin bursdag
- å få besøk i tromsø
- hausten
- fellesmiddagar hos meg eller hos sigbjørn
- å bu i same by som kjærasten
- å leite etter ein perfekt lenestol og bilderammer på bruktbutikkar
- å bli brevvenn med heidi
- å kunne sjå familie og slekt oftare når eg flyttar til tromsø
- å få kofte
- å spise stekt fetaost i hellas
- å drikke kald fanta i hellas
- å symje kvar dag i hellas
- hellas hellas hellas
- ny frode grytten-bok
- i morgon, når eg ikkje må stå opp tidlig og ha tidligvakt

kva ser de fram til for tida?

onsdag 3. august 2011

"hva er kjærlighet for deg?" #2


(#1: her)

1. å tørre å vere utan sminke, med briller, ikledd collegegenser og grine foran han
2. å kysse på metroen i andre land
3. å vakne med andletet mot hans og tenke "så heldig æ e" den dagen óg
4. å ikkje måtte snakke saman heile tida, lese teikneseriar medan ein et frokost, liksom
5. å ligge på senga og høyre på lydbok saman
6. å ha ein å sende melding til rett før ein sovnar og rett etter ein har vakna
7. å lage eggerøre til meir enn ein om gongen
8. å kjøpe gave og skrive "fra sigrid og sigbjørn" på kortet, som ei stadfesting
9. å ikkje vere redd for å seie "æ vil ha dæ for mæ sjøl"
10. å få coop-kort ilag

kva er kjærleik for deg?

mandag 25. juli 2011

car ma vie, car mes joies, aujourd'hui ça commence avec toi


det verkar heilt meiningslaust å skulle skrive blogg for tida. i utgongspunktet, den her sommaren, hadde eg nesten tenkt å gi opp heile greia og ikkje skrive meir, for lite å seie, for lite å fortelje, alt det der. og så kom 22. juli og rykka tak i meg langt langt inne i meg sjølv og har holdt seg der. å la livet leve synst eg er vanskeleg. det går fint å vere med folk, dagane går som dei skal, men stoppar eg opp og tenker, ser for mykje på tv, høyrer for mykje på radio, gjer klumpen seg gjeldande. eg tenkjer mykje på kor redd eg er for ondskapen i eit menneske, for korleis menneskehjernen kan fungere, kva for tankar ein person kan tenke. det verkar heilt meiningslaust å skrive, for det eg vil skrive om, er at livet lever. at eg steiker egg, at det er skodde i heile nabolaget, at eg har kjøpt nye sko og dei er kvite, fransk popmusikk, ting som er så trivielle at dei ikkje kjenst viktige nok til å skrive om. håpar det endrar seg. håpar klumpen går over og at det gode vinn til slutt, slik som på film og i dei aller beste bøkene. men no: natt, og så: ein ny dag.

søndag 24. juli 2011

fredag 22. juli

for nokre dagar sidan, såg eg bror min gråte for første gong. ikkje for aller første gong, såklart, for han gråt mykje da han var liten, han datt ned trapper og slo seg på sykkel, eg har såklart sett han gråte før, men på fredag såg eg han gråte for første gong for noko han sjølv ikkje hadde skuld i. han hadde ikkje falt ned ei trapp. han hadde ikkje skrensa på sykkel. han hadde ikkje klemt fingeren i bildøra. det han gråt for, gjorde vondt, ikkje den type vondt du får av desse tinga, smerte i augeblikket, men den type vondt som kjem frå hjartet, frå magen, den som svir i nesa, den du må puste fortare for å halde inni deg, den som svulmar opp tunga og gjer det vanskeleg å svelge, vanskeleg å puste.

og han var ikkje aleine. heile norge gråt. ingen kunne fatte det som hadde skjedd. at nokon hadde plassert ei bombe i regjeringskvartalet, for så å setje seg i bilen og kjøre ut til utøya og iverksetje ein massakre norge ikkje har sett makan til før. det var for utrueleg. det var film, det var ikkje ekte, det var filmtriks, ein thriller laga i hollywood, bortsett frå at det var det ikkje. det var i norge. på ekte. på ekstra nyhendesending. felles for alle som satt med gråten i auga, i magen og i hjartet, var at ingen kunne tru det som skjedde, ingen kunne tru at det var sant.

men det var sant. det var ekte. det var det verste marerittet ein kunne sjå for seg ein heilt vanleg fredag i juli.

og heile landet er fylt av foreldre, søsken, kjærastar, venar, jenter som er forelska, gutar med dunkande hjarte, alle kjenner nokon som kjenner nokon, ein gut har klina med ei av jentene som er der nede og har klump i halsen og hjartet på utsida av kroppen og han kan ikkje tru at det skjer, og han er ikkje aleine. det er det viktigaste av alt no - ingen av oss er aleine. det her skal vi klare saman, for det skjedde her, på ekte, det var ikkje ein film frå hollywood, det var eit mareritt frå den ekte verda, oslo, norge, europa, verda. eg håpar alle har nokon å klemme på, og gjer det. det er foreløpig det ein kan gjere for å kjenne at verda ikkje er heilt ute og kjøre. vi har i alle fall kvarandre, sant?

eg håpar at alle de som skulle slumpe til å lese det her, har nokon å klemme på, nokon å snakke med, nokon å vere stille saman med, og at de har alle nære og kjære i god stand. all you need is love.

søndag 17. juli 2011

these days it comes, it comes, it comes, it comes, it comes and goes


ringeklokka ringer 0600, 0630, 0650, treng tid på å vakne, treng den lille forsikringa om at eg kan få sove lenger, som ein bonus, kjappar meg på badet, mor mi skal inn etter meg, vaskar ansiktet, tar linsene på, no kan eg sjå, sprayar håndledda med miss dior cherie, verkar i heile kroppen, trøytt,
pakkar den brune veska, vatn, mat, bok, no: innsirkling 1, før: gå. kunsten å leve et vilt og poetisk liv, kanskje nokre nøtter, kanskje ein banan, livredd for ikkje å få spise nok, gå rundt sulten, høyre at magen lagar lyd utan å kunne stoppe han, sitte saman med dei andre og buldre,
heile dagen luktar desinfisering, kroppsvæsker (ikkje mine eigne), plasthanskar, brødskive med leverpostei, surmelk, prøver å hugse alle mulege små ting, klarar ikkje, gjer litt feil, men aldri heilt totalt feil, aldri så ille at det verkeleg er feil på ekte,
legg meg når eg kjem heim, søv,
trøytt heile dagen, heile tida, men søvnen gjer noko, det går fortare, dagane går,
han er fortsatt borte og eg er fortsatt her,
og får tida til å gå,
jobb, lese, sove, spise, gå på kafé, møte vener, dra på kafé,
eg berre venter, eg er som ein unge som ventar på julaften,
og kor inderleg glad eg er for at eg er sånn her, vil aldri gi det opp, vente på den her måten,
og det er visst det her dei eigentleg kallar å leve.

lørdag 9. juli 2011

og når netter er ljose som dagar kan han ingenstad venare sjå

eg syklar sakte ned bakken, held bremsene inne, lånt meg sykkel som eg vurderer å kjøpe for ein slikk og ingenting,
ipoden i lomma, trange svarte bukser, rød og kvite striper i skjorta mi med stor sløyfe foran, ray bans, veska på bagasjebrettet, eg ser ut som ein klisjé frå ei frode grytten-novelle,
og der kjem "stop me if you think you've heard this one before" og eg er seksten år igjen og ingenting har endra seg,
det er meg og the smiths og sykkel og ei sol som aldri går ned.

eg syklar heimover, i desse gatene eg kjenner, noko anna enn å sykle i oslo, her er gatene trygge, eg må ikkje sykle ved sidan av bussen, eg held alltid pusten når nokon syklar bysykkel i oslo, midt i hovudvegen, der kjem 37-bussen og caroline rett ved kvarandre, held pusten og håpar på det beste. det treng eg ikkje her heime, her er det ingen bussar som går, i alle fall går dei så sjeldan at det nesten er ein vits å ha dei gåande i det heile tatt, og desse vegane kjenner eg, eg veit kor det er gangfelt, kor det er fotovergang, desse tinga veit eg, her har eg vore før, spora mine er allereie her.

eg har lenge tenkt på kor kjedeleg det er å gå, kor lang tid det tar, kor lenge du må vente før du kjem fram, det er noko heilt anna med å sykle, det er som om eg seglar fram, og det går fort, skjorta løfter seg bak i lufta og eg veit kva eg driv med, syklar langs den lengste gata i heile byen, og så kjem eg fram til der ein kan sjå naturen, og så kjem fjella. det er så mykje fjell her. det er som om vi er ramma inn av fjell, og eg lurer på om andre byer er så fine, sånn når det kjem til naturen, når det kjem til fjella, havet, havet, havet, midnattssola, og eg syklar ein omveg heim berre så eg kan sjå ein bit av havet, av fjella, av landet som er mitt land, det kjenst i magen og i hjartet at det her er eit vakkert stykke land. eg syklar heim og er svett overalt og tenkar at no er det meg og deg, sykkel.

torsdag 7. juli 2011

fragment, del 1

1. eg går ut i natta, siste natta, eg skal snart dra og ikkje sjå meg tilbake, eg går ut for å treffe han og det er ingenting vi kan seie som kan forandre noko, men det vi kan gjere er det som ikkje kan gjerast omatt

2. eg står ute på ein parkeringsplass utanfor blokka eg har flytta inn i, mor mi og far min står framfor bilen, eg har så stor klump i halsen at eg klarer ikkje å få fram dei orda eg vil si, eg vil si ikkje dra, ikkje dra frå meg her, aleine, no, men dei drar og eg klynker som ei liten fugl som har mista mor si, kanskje det er det eg er

3. vi har akkurat sagt hadet på ein flyplass i eit anna land og han snur seg ikkje etter meg for å vinke hadetbra ein aller siste gong

4. ho og eg har akkurat kommet til paris, vi går alle gatene vi kan gå i, går paris rundt, våknar klokka elleve, er ute til seks, kjem heim og drikk vin med kanadiaren, vi flyttar inn i ei ny leilegheit, berre vi, når den irske dama går ut døra står vi igjen med nøklane i handa og vi hoppar opp og ned og viner og tenker, nestan roper WE MADE IT

5. eg sit på gulvet på eit tog frå paris, det er fredag og toget er fullt og eg må sitje på gulvet, får tekstmeldingar frå deg, toget er forsinka, du venter, eg er så nervøs at eg helst berre vil kaste opp, men eg veit at når eg kjem fram, kjem det til å gå over, eg har ein altfor varm genser på meg, tenker at du blir å merke at eg er svett

6. eg er på hotellrommet i paris og du er ute og intervjuar, eg ligg på senga og sovnar, varmt i paris, eg vaknar av at du bankar på, kjem inn, han spurte om eg er flink til å gå seier du, har gått heile vegen frå boulevard de clichy til champs-élysées, no er det din tur til å vere sliten

7. eg kjem tilbake til oslo, går innom jobb, den kvithåra guten kjem mot meg, kjenner meg igjen, kastar seg inn i ein klem og roper at han har sakna meg, eg kjemper mot gråten, han blir borte, har gløymt namnet mitt, men han hugsar at han har sakna meg og hjartet er plutseleg så stort at det kjenst som det pressar i halsen, i svelget

8. ho står framfor meg i snøen og tar bilder, eg har paljettkjole på og bare bein i snøen, står i snøen i minusgrader og prøver å vere fin, kanskje eg kan gjere det her, tenker eg, står i ein hage i oslo midtvinters og prøver å smile med auga og eg tenker at eg skulle ønske det var sommar og at dådyra var her

9. kvar gong eg møter ho, syng ho "sigge sigge rino, rino rino siggen" og i går før eg skulle sove, lå eg og tenkte på at no er det lenge til neste gong eg høyrer den songen, tenker på at ho skal få synge den om eg nokon gong får snøret i bånn og får gifta meg, til festen skal ho synge "sigge sigge rino, rino rino siggen"

10. du held på med motorsag, kuttar ved, eg hold veden, får ikkje heilt til å hjelpe ordentleg, er ikkje praktisk anlagt, du blir litt sur, vi tar ein pause, du spør om eg vil sjå tomta di, det vil eg, vi ser på den, står på eit jorde og ser ut og plutseleg tenker eg på mor far barn, seier det ikkje, men håpar håpar håpar innerst inne at du tenker på det same, vi går inn for å drikke kaffe