fredag 29. oktober 2010

oppmuntring den her grå grå grå fredagen

"fint at du har
fått med deg
sigrid, ho er
god til skrive"

HJERTE. god helg!

#9 dream





det finst veldig mange ulike typar draumar. det finst draumar ein har om natta, det finst draumar ein har heile livet, det finst dagdraumar, det finst draumar om kjærleiken, om døden, om ikkje å rekke fram i tide. det finst i det heile tatt uendeleg mange ulike draumar, og gudane skal vite at eg har hadd mange. då eg var 11-12, til dømes, var den største dagdraumen at eg skulle, på magisk vis, vinne ein diger og verdsomfattande konkurranse kor premien var å få bu i ein svær villa med basseng saman med the beatles og at dei og eg skulle bli skikkelig gode venar, og john lennon skulle sjølvsagt vere i live. det var nokre år etter at eg drømte om at trine rein og eg skulle bli bestisar fordi eg var så god å synge, ho skulle liksom berre stå på døra mi og seie "hallo, her er eg". i den eine "alt om barnet"-boka mi har eg fylt ut "danser i 'cats'" som potensielt yrke. ja, det har i det heile tatt lenge vore oppe og vedtatt at eg har drømt om ei stor og sterk karriere innanfor showbiz, utan å nokon gong ha vore ei særleg stor sangerinne eller hatt særleg mykje meir peiling på dans enn at eg såvidt kan komme meg gjennom macarena utan altfor store problem. men det var liksom greit det, i og for seg, dei draumane var så urealistiske at eg ikkje var lei meg for at dei ikkje gjekk i oppfylling eingong. verre er det når du blir litt meir vaksen og får draumar som er realistiske, men som du innser at du må jobbe skikkelig hardt for å få til. det var ikkje berre-berre å dra til paris, til dømes, og eg brukte sjukt mykje tid på internett for å få ting til å klaffe. men det er jo ikkje ein hemmelegheit at eg har lyst til å skrive. at eg godt kunne tenke meg å gjere det. skrive ei bok. sjå korleis det fungerte. i går høyrte eg linn ullmann spørre seg sjølv det same eg gjer når eg tenker på den draumen om å skrive. "er det nødvendig at jeg skriver dette? er det nødvendig at denne boken finnes?" spurte linn ullmann. sånn tenker eg òg. kva i guds navn skal verda med ei til bok?

eg skulle ønske det var enklare å vere vaksen og ha draumar og berre ha dei utan å heile tida måtte tvile tvile tvile på seg sjølv og det ein driv med.

om nokon har ein litar med tru på seg sjølv og at det ein driv med har ein verdi, send han hit!



kva drømte du om da du var liten? og kva drømmer du om no?

onsdag 27. oktober 2010

ting som får meg til (nesten) å begynne å grine


å grise på klede eg har tatt på meg for første gong etter å ha vaska dei (dårleg)

vaksne menn og vaksne damer som sitt aleine på kafé midt på dagen og drikk halvliterar (dårleg)

kattungar som nettopp har opna auga og held på å lære seg å gå (fint)

utsikta frå sacre cæur i paris, særleg om det er litt sånn smog i lufta slik at det blir litt tåkata og så kan sola skinne ned på byen, men og om det er skikkelig fint vêr, det er fint da også (og kyrkja frå innsida, ein kan bli religiøs av mindre (eg blei ikkje det då, men det er verdt å nemne)) (bra)

når barn må skiljast frå foreldra sine av ein eller annan grunn, særleg på film eller på tv, då skal det ikkje mykje til før eg tar til tårane, og eg grin alltid når eg drar frå foreldra mine eller dei drar frå meg og eg skal liksom vere vaksen (litt trist)

lost in translation, særleg den siste scena når han kviskrar i øyret hennar og dei kyssar, men også fleire scenar mot slutten, som den der dei ligg på senga og snakkar om livet og om alt kjem til å gå bra til slutt og ho snakkar om at ho ikkje kan noko og at alt berre blir sånn passe bra, fy fasan, då kjem tårane (trist men litt fint òg)

tanken på at det er krig og at eg ikkje kan gjere noko med det (dårleg)

folk som døyr og så er det ingen som veit om det eller bryr seg eller kjem i gravlegginga (skikkelig trist)

at oslo ikkje er paris på hausten (ganske triste greier)

at det finst ein som syns at eg er pen (skikkelig bra)

når det er skikkelig skikkelig skikkelig fin himmel (bra)

å tenke på faren for å bli heilt blakk på ekte (veldig dårleg)

når det er så trangt på metroen i paris at nokon tar meg på rompa (sint og dårleg)

gamle damer som har pynta seg med alpeluer og ørepynt (då blir eg berre rørt)

tanken på at han som seier "vi er venner på level 1000" og elskar at eg les høgt for han, sitt og glisar spent for seg sjølv medan han ventar på at eg skal lage stemmen til dei ulike karakterane, ein dag skal bli borte frå kvardagen min (sjukt trist)
når eg har gjort sånn at ein person ikkje er sint, men skuffa (berre dårleg)

når nokon ser på meg med tårar i auga (smittande)

å tenke på at eg har kjempefine venar og venninner og familie og ein som eg potensielt kan halde i handa (det finaste)

og akkurat no, den her songen, han er så fin, akkurat som ein song skal vere, eg vil synge, eg vil danse, eg vil at den skal vere min, at den skal handle om oss, at eg kan stoppe verda med den her songen (veldig fint)



kva får deg til å ville begynne å grine?

mandag 25. oktober 2010

YES!



den her hausten har vore heilt utruleg, kva musikk angår. det finst nye plater av belle&sebastian, antony & the johnsons, håkan hellström, röyksopp, og berre desse er utrulege nok i seg sjølv. men så kjem smellet: sufjan stevens har heller ikkje kvilt på sine laurbær, for han har også kommet med ny plate! det skal nestan ikkje vere mogleg, men det er det altså. i fjor desember var det kun illinoise eg høyrte på, og sjølv om the age of adz, som nyplata heiter, ikkje er i same gate, men er meir bråkate og fylt med diverse pling-plong-lydar, så er det her førstesporet eit av dei finaste førstespora eg har høyrt på lang, lang tid. eg ser fram til å gå heim frå skulen i kveldsmørket og høyre "futile devices" på repeat, på repeat, på repeat. så sjukt fin. god mandag!

søndag 24. oktober 2010

søndag i oktober.


heile den her byen er fylt av folk. oslo er ikkje eit unntak. heile verda vi har omkring oss er fylt av folk. overalt kor eg går finn eg folk, folk eg kjenner, folk eg ikkje kjenner, folk som kjenner meg, folk som ikkje kjenner meg, vi går på kvarandre, nokon gongar seier vi hei, andre gongar går dei rett forbi meg sjølv om vi kjenner kvarandre også får eg klump i magen og tenker at alle kjenner apa, men apa kjenner ingen.

det finst dagar kor eg ikkje høyrer mi eiga stemme, dagar kor det berre er meg og rommet mitt og ein tv som står på og musikk som kjem ut frå dataen, det finst dagar i desember kor alt eg seier til nokon er "nei takk, ikkje pose" til kassadamer eg ikkje kjenner og aldri kjem til å kjenne, det finst dagar kor eg må tenke meg hardt om for å finne ut om eg har hørt stemma mi og så kjem eg på at nokon har ringt meg for å høyre om vi skal finne på noko, men eg har sagt nei takk, blir heime, heime med alt det stille.

og andre gongar vil eg alt anna enn å vere stille, eg vil snakke med alle venane mine, helst på ein gong, eg vil snakke med dei om kjærleik, om middag, om musikk, om skulen, om å ville bort, om trening, om maraton, om haruki murakami, om kva som er best av sjokolade og vanilje, nokon gongar er eg ustoppeleg, eg kunne ikkje ha slått på "mute"-knappen for det finst ingen. nokre netter kan eg ikkje halde kjeft, og andre netter vil eg berre at du skal ringe så eg kan høyre stemma di, og så vil eg at du skal høyre mi.

på trikken tenker eg på korleis det alltid kan finnast folk overalt. i alle romma, i alle husa, i gatene, på kafeane, det er alltid nokon som er heime hos nokon andre. det finst alltid folk ein stad. heile byen er full av folk, det er alltid ein som skal på fest, ein som skal heim, folk som sitt på do, folk som handlar grønn karri-suppe på sagene torg, alle er på veg ein stad, og om dei ikkje er det, er det fordi dei har kommet fram. byen er eit apparat, menneska er mekanismane som gjer at byen går rundt, at batteriet aldri går ut, det er alltid folk i gatene, når ein er ferdig på jobb, skal ein annan begynne, når ein dør, blir ein annan født.

og sjølv om det overalt finst folk, folk som går opp og ned trapper, ut og inn dører, fram og tilbake i gatene, kan eg av og til kan setje alt på pause og berre vere meg heilt aleine utan nokon andre, sjølv om eg veit at den største grunnen til det, er at eg ventar på han som snart kjem, og da speler det ingen rolle kva som skjer i husa, i romma, på kafeane, i gatene, i byen. og det er heilt fint. eg kan vente, eg.

torsdag 21. oktober 2010

ti ting om sigrid agnethe


hallo hallo,
i dag tenkte eg at eg skulle fortelje ti ting om meg sjølv, berre fordi.


1. favorittfargen min er rosa. det er litt barnslig, men ganske fint òg, dei små jentene på jobben min trur aldri på meg når eg seier det, sidan eg liksom er vaksen, så kan eg ikkje ha rosa som favorittfarge, men det er det altså.

2. to av dei beste og tryggaste venane mine, er hapsefar og mopsemor, eller christian og inga som dei eigentleg heitar. dei er så fine og gode, og heldigvis ville dei vere min ven akkurat då eg ville vere venn med dei, og saman kan vi ete ostepop og drikke kaffe og flire, det er kjekt.

3. her er mor mi. eg har "mamma" og "pappa" tatovert i hjarte, og det er fordi dei er så bra og fordi eg er veldig veldig veldig glad i dei begge to. dette bildet valgte eg fordi eg syntes kjøkkenet var så fint.

4. då eg budde i paris, blei eg ikkje kjent med særlig mange franske, men eg blei kjent med desse norske jentene, og det kunne ikkje ha vore betre. eg saknar å dra i parken og berre la tida fly.


5. paris er den finaste byen eg veit. kan bli sprø av å sakne den utsikta her og berre kjensla av at heile byen er så sjukt vakker, at det er noko rundt kvart hjørne, oslo er ikkje heilt det same.


6. men sjølv om paris er den finaste byen i verda, er akkurat den her plassen den aller finaste eg veit om, uansett. om eg nokon gong skal gifte meg, skal det vere her. må berre overtale han eg er forelska i.


7. eg slår meg alltid på knærne, og dei er alltid blå eller lilla eller brune fordi eg slår meg heile tida. eg skjønner ikkje heilt korleis eg klarer det, men det gjer eg altså.


8. inni den crêpen er det smelta ost og skinke. smelta ost er cirka det beste eg veit, saman med popkorn, pizza og salt torsk.


9. på cirka 80 prosent av alle bilde av meg av nyare dato ser eg ned. litt fordi eg trur er litt cross-eyed, men også fordi eg synes det blir finast då. (det her er det mariell som har tatt.)


10. når eg blir forelska, tar eg bilde som det her og sender det som mms-melding til den heldige utvalgte. det er fint.


og no er det din tur. fortel meg noko om deg sjølv! eg er så nysgjerrig!

onsdag 20. oktober 2010

bloglovin

om du liker bloggen min, kan eg anbefale å:
Follow my blog with bloglovin

om å gå på trynet, og så går det bra etterpå

(bildet er det mariell som har tatt)
her om dagen sa eg til ein ven av meg at eg driv med ein performativ bachelor i skam. det er noko litt knausgård-aktig over det heile. kvar gong eg er på fest, eller har fått i meg litt for mange øl, kjem dei raraste utsegna ut av meg. eg er heilt master of the universe og har så gode idear og gode innspel at eg kunne ha fått nobelpris av mindre, slik eg ser det sjølv når eg er innhylla i bacchus si ånd. det er ikkje måte på, eg skal skrive bøker, eg skal vere forelska heile livet, og eg veit dritmykje om musikk. medan det varer, er eg heilt konge. det finst ikkje den ting som kan knekke meg, eg durar fram, gjerne tilbakelent og med ein sigarett for hånda. så går eg heim og legger meg, og vaknar i fosterstilling dagen etter. SA eg det? til HO? her-re-gud. det er til å få angst av. eg går heilt totalt på trynet av og til, lirar av meg dei raraste ting, sender dei merkelegaste smsane, må gjømme hovudet under puta når eg vaknar og blir minna på alt som skjedde kvelden før. men så går det bra etterpå. eg må minne meg sjølv på at eg er så himla herlig og at ingen flirer så høgt som meg når eg er glad. det tar eit par dagar, og så er alt slik det skal igjen. så går det bra etterpå.

søndag 17. oktober 2010

The Beatles - Yellow Submarine








i kategorien "ting eg nesten har gløymt at eg liker", kan ein finne mykje rart, blant anna french fries, tlc, erlend loe og å gå med lue. ein annan ting som fell innafor denne kategorien, er "songar av the beatles som ringo starr syng". ein gong då eg var 13-14 og kom inn i eit nytt miljø med folk som var eldre og mykje kulare enn meg, var eg på kafé med ein som sa at "yellow submarine" var den einaste songen ringo starr song då han var med i the beatles. det her var i ei tid kor eg ikkje kunne seie noko anna enn det dei som var eldre og kulare enn meg sa, men inni meg visste eg at det var feil, ringo fekk synge ein song på kvar plate slik at det skulle virke som at han og var med i bandet heilt på ekte, ikkje berre trommisen som haldt takta og slo på cymbalar. ringo syng til dømes "honey don't", "i wanna be your man", "don't pass me by" og "what goes on", og det er berre nokre av dei songane der fyren med nesegrevet var vokalist på, i tillegg til den som alle elskar å hate eller hatar å elske, nemleg "yellow submarine". for ein kan liksom ikkje elske å elske "yellow submarine", til det er han er for lite kul, han har blitt sunget for mykje i musikktimane på barneskulen, han liknar ein barnesong. men i dag minnar "yellow submarine" meg på at det er fint med popmusikk som ikkje tar seg sjølv gravalvorleg, som leker med lyttaren, som vil at du skal synge med, og at jo, det er noko med desse songane som berre har vore der heile livet. ein annan gong er det kanskje ein annan fin ringo starr-sungen låt som får litt lys på seg, men i kveld vil eg mest berre minne om at popmusikk er fint og lett og gøy av og til, og at det hadde vore kjekt om livet kunne finne sted i ein ubåt med alle dei ein liker best i verda, eit sted å drikke appelsinbrus og råkke råkkering og sjå på blekksprutar og krangle om kven som skal ligge i den øvarste køya.

lørdag 16. oktober 2010

meir paris

då vi skulle ta fellesbildet foran eiffeltårnet og drikke sprudlevin og det var så sjukt fint lys og vi venta på at anna skulle komme og håpa håpa håpa at ho skulle rekke det
moa og barbra på lunsjpause då vi dro til monet sin hage, eller trädgård som dei seier på svensk
eit klassisk kodak-moment! ved kanalen, oppe i tiende arrondissement, vi satt der og folk berre kom og her hadde anna akkurat kommet og fekk hilse på dylan for første gong (mia forklarer)
hannah og heidi på chez hannah i le marais kor hannah spør om dei har navnerabatt om ein heiter det same som restauranten/falafel-takeout-plassen
ein dag bestemte vi oss for å ta karusell i montmartre. det var det største heidi nokon gong hadde opplevd


barbra og eg foran tour eiffel



no er det haust i oslo, haust og kaldt og ein må pakke seg inn, ikkje som i starten av juni, då vi tok fellesbildet foran eiffeltårnet med jentegjengen. det er ikkje til å stikke under ein stol at eg saknar paris og at eg saknar jentegjengen. humoren, fliringa, spisinga, drikkinga, dansinga, fliringa igjen, girl talk, å slappe av på sofaen, å sjå film, å berre sende sms til kvarandre og henge ut i den finaste byen i verda. det saknar eg, sjølv om eg veit at eg har gode venar her og at det er fint det òg. eg trur det er sunt å sakne litt, og i dag er det altså paris og jentene mine eg saknar. kva saknar de i dag?

torsdag 14. oktober 2010

utsmarta

i dag er dagen då eg på alvor har tatt steget inn i dei vaksne si verd og fått smart-telefon. for å ha ein smart-telefon er det tydeleg at ein må underkaste seg telefonen og innrømme at ein ikkje er like smart som han. telefonen skal liksom vere den smarte av oss to, og eg må ikkje bli lurt av at han er rosa. eg må ta på skjermen for å skrive, han speler musikk eg aldri har høyrt om og han vibrerer når eg tastar inn ting og det er rett og slett ikkje måte på.
neste gong, om det blir ein neste gong for ein av oss (meg eller mobilen), trur eg at eg skal gå for ein nokia 5110, om dei fortsatt produserer han. der var i alle fall eg den smarte. no: underkasting. utsmarta.

(ps, ja, ein får alien-aktig hand av å halde på han!)

onsdag 13. oktober 2010

Belle & Sebastian - I Didn't See It Coming


det finaste, søtaste, fine og raraste poporkesteret eg veit om, har plutseleg gitt ut ei ny plate, write about love heiter ho, og den songen her opnar ballet. ein song av den typen får meg til å ville gjøre alle moglege søte og rare ting, som å hoppe i søler, dra lua heilt ned til munnen, gå med fletter, ringe venane mine berre for å få komme til svararen og legge igjen songer eg syng til dei (til dømes "å, jeg vet en seter" eller "tenk at gråpus har fire små"), bake gulrotkake til alle som vil ha, kle meg ut som ballerina, ja, alle sånne rare og søte ting ein kan gjere når ein høyrar belle&sebastian. perfekt pop. perfekt å drøyme seg bort til når ein sit og drikk smoothie aleine og latar som at ein jobbar med noko viktig på ein av studentkafeane på universitetet. god onsdag!

tirsdag 12. oktober 2010

skies are blue






det kjem til å gå til slutt. det kjem til å ordne seg. vi er på veg no. we are moving. skies are blue. på ekte.

mandag 11. oktober 2010

mål for hausten 2010


den her hausten skal eg vere lur og smile og sjå ned og ha hemmelegheitar og røpe litt no og då, men helst ha det heilt for meg sjølv og kanskje ein anna. og så skal eg høyre mykje på musikk utan ord, som til dømes denne songen av ryuichi sakamoto (og det burde de òg gjere!), og ha fin kåpe og hanskar som ligg i veska om det skulle bli kaldare enn då eg gjekk ut første gong. fin haust fin haust fin haust.

torsdag 7. oktober 2010

one to watch





dei siste dagane har handla om alain robbe-grillet, om strukturalisme og om meining. robbe-grillet skreiv mykje rart, noko med meining, mykje utan, men denne filmen er jo ikkje ein tekst, men ein film. eg vil sjå filmen, den trur eg er bra. takk for i dag.

onsdag 6. oktober 2010

alone in oslo

(medan du les denne teksten, må du høyre denne songen og eigentleg lese han høgt for deg sjølv, start når gitaren kjem inn, ta litt pausar, høyre etter til musikken, og helst må du sjå for deg at det regnar ute og at det har gjort det heile dagen. sånn, no kan du lese.)


det har regna i heile dag, heilt sidan eg gjekk ut døra tidleg, regna slik det regnar i oslo, i paris, i harstad, i tokyo, i heile dag har det regna og nokre stedar i landet er det meldt flom. eg har haldt meg inne, utanfor har det regna, ikkje hardt, men mykje, kaldt, men lett, i heile dag har det regna og eg har haldt meg inne, og inne kunne eg høyre regnet slå mot rutene, slå mot taket, slå mot kroppane som har pakka seg inn og tatt sjansen på å gå ut. det har regna i heile dag.

og eg skulle gå ut av døra, ut i byen, til eit sted som ikkje er heime for meg, setje meg der i fleire timer, skrive, høyre regnet slå, få timene til å gå, ikkje sjå nokon i auga, det viktigaste av alt, ikkje lat som at eg er til, lat som at eg ikkje er her. eg ser ingen i auga, eg ser ned, eg ser bort, eg kan kjenne auge i nakken, auge på beina mine, auge som vil møte mine, men eg vil ikkje, latar som at eg ikkje er her. eg går opp trappa, eg går ned trappa, eg held meg fast i kragebeinet, eg klip meg i den tynne huda langs det beinet eg liker så godt, knekker knoklane og ønskar meg vekk.

og om natta snakkar vi på telefon og eg seier at eg gledar meg til å sjå deg og du seier det same, eg seier at eg vil kaste armene rundt deg, rundt halsen din, rundt livet ditt, rundt hjartet ditt, eller kanskje eg berre tenker det. du har den finaste stemmen eg veit, og ute regnar det, og i ein annan by i landet regnar det ikkje, og eg tenkar at no er det snart natt og når eg vaknar, er det ein dag mindre til eg får sjå deg igjen.

hjartet bankar,
hjartet bankar,
hjartet bankar,

eg tar trikken til sentrum, går igjen ut i byen, ut i lyset som gjer meg til ei heilt anna jente, til ein av mengden, til kven som helst, eg er ikkje lenger student foran maskinen, eg er ikkje lenger eit stort spørsmålsteikn, eg er kven som helst, eg kan ha kome frå kor som helst. byen har allereie blitt grå og mørk og det som lysar opp er lysa på høgspentledningene som ledar trikken frå nord til søraust, lysa og forsøka på skyskrapare heilt nederst i midten av kjernen der dei sorte fåra i samfunnet bor og minst hundre menneske skal komme seg inn på same trikk og alle har paraplyar og dei er heilt like, som japanarar.

- eg vil ikkje sove aleine i natt, seier eg
- ikkje eg heller, seier du
- eg vil berre strekke ut arma og kjenne at du ligg der, ta på deg, ta på huda di, høyre at du pustar,
og du seier at snart skjer det.

i dagane som kjem skal eg gå ut i byen og kjenne meg som kven som helst, som ein av tusen, som ein av mengden, men så blir det plutseleg den dagen då du kjem, og då er eg ikkje kven som helst. då er eg den eine.

det har regna i heile dag, men no er det natt.

tirsdag 5. oktober 2010

sakn


saknar leiligheita i tredje etasje i 3 rue jean de beauvais, ei gate som spring ut av boulevard saint-germain i 5ème arrondissement

saknar å kunne gå til mosquée de paris og drikke thé du menthe med småfuglar flygande over hovudet mitt, sjølv om eg gjorde det cirka aldri, så hadde det vore så fint å berre ha sjansen til å gjere det kva tid som helst, ein halvtime å gå heimefrå

saknar montmartre og å kunne gå forbi kafeen der amèlie jobbar, café les deux moulins, som eg gjekk på den siste veka eg budde i paris og spiste crème brulée som var kjempegod og det hadde vore så fint å berre kunne ta metroen opp til barbès-rouchechouart og komme meg fort unna boulevard de clichy og berre gå rundt i montmartre, kjøpe salt snop på den svenske butikken, sjå på byen frå sacre cæur, ta karusell på ein fin hest

saknar at heile byen er full av ting eg ikkje har sett, men som eg veit at eg vil sjå, og som eg har tenkt på i mange år, ein by fylt av edith piaf, edith piaf på alle gatehjørne

saknar å gå langs seinen på ein dag med fint ver, kanskje mot louvre, kanskje mot musée d'orsay, kanskje på tur til universitetet, kor som helst, berre eg kan gå dit,

åh paris, med elva, med pittesmå leiligheiter, med billig vin, med crème brulée, med montmartre, med spøkelset av edith piaf, med panini på hjørnet, med ein illeluktande metro, ein by som luktar urin, nystekte baguettar og tung tung parfyme, deg som eg venta på å dra ifrå. eg vil tilbake. eg saknar deg så.

mandag 4. oktober 2010

trimkvarteret



eg har starta å trene igjen, etter ein tørkeperiode på nestan to år. to år er ganske lenge utan å trene særleg mykje, men det går overraskande bra, altså. dørstokkmila er verst, som vanleg, og det er litt pes å måtte ha med seg klede til trening på universitetet, men det går greit, og eg har kjøpt ein fin rosa jakke frå nike som eg kan ha på meg når eg går heim frå treninga. til no har eg prøvd meg på bokseaerobics, step og jogging. jogging er definitivt favoritten, bokseaerobics kan gå og legge seg. men éin ting er det eg ofte tenkar på. folk seier at det er så godt å trene. at det er så deilig. at dei endeleg kan slappe av. der er dei faen meg på villspor, totalt på bærtur. det gjør ondt, det er litt kjedeleg, og eg vil helst berre bli ferdig og bli superfit på ein to tre utan å eigentleg måtte gjere så mykje for det. mest av alt kjenner eg meg som pensjonistane i pastellfarga piquet-trøyer i på formiddagen i eit program sendt på nrk1 med songen ovanfor i introen. innstillinga er god, men eg kan sikkert ta meir i. så kan eg plystre heilt til banken.