onsdag 30. mars 2011

om å vere ei sjøstjerne (ein slags ønskereprise)

Ei natt drøymde eg om ein koalabjørn. Han sat i eit skap på kjøkkenet mitt, og eg mata han med restar frå middagar eg hadde ete. Fiskegrateng, kjøttbollar, spagetti; han åt alt eg gav han. Eg trur at koalaen var lykkeleg, eg dansa og lo saman med koalabjørnen, vi hadde det godt ilag, han og eg. Og da eg vakna, blei eg skuffa over å ikkje finne den nye venen min nokon stad i huset. Koalaen hadde berre vore ein draum, ein draum som kjendes varm inni meg, som når du legg ein bete mjølkesjokolade på tunga og let han smelte der. Ein draum som nesten fekk meg til å tisse i senga av lykke.

Søster mi har alltid vore ei diger jente. Ho har vore ein koloss, som eit svært hus. No er ho meir på storleik med Eiffeltårnet. Eg har sett Eiffeltårnet på bilete, det er eit høgt og smalt tårn, men beina er kraftige, akkurat som på søster mi. Når eg kjem ned på kjøkkenet, sit søster mi allereie der og knaskar på ein bete nepe. Ho har fleire betar foran seg på eit fat, ho knaskar manisk medan ho held blikket på betane. Eg spør om ho ikkje heller kunne tenkje seg litt rista loff med smør og sukker, men Eiffeltårnet gjer meg berre eit kaldt blikk, som om ho vil bevise at ein ikkje går frå å vere ein koloss til å bli eit tårn med å ete rista loff med smør og sukker. Sjølv ristar eg nokre skiver loff og lagar eit glas sjokomjølk, og heile tida tenkjer eg på at søster mi alltid har hata nepe. Når eg snur meg mot ho for å seie det, ser eg at ho har flytta seg ut på gata foran rekkehuset vi bur i. Eiffeltårnet skal ut og jogge, klokka ni ein laurdag morgon.

På fjernsynet viser dei Kykkelikokos, og nett no er det Kykkeliklemmetid. Når det er Kykkeliklemmetid, skal ein klemme alle dei ein ser. Eg ser ingen, og eg kan ikkje springe opp til mor, for ho dusjar. I studio er dei heilt gale, og klemmer alle dei kjem over, stor og liten, alle skal med. Det ser ut som om nokon har fortalt dei at dei har vunne i Lotto og at det skal ha bursdag heile året. Dei er så glade, som om sola aldri skal gå ned, som om dei aldri blir gamle og grå og rynkete, at dei aldri skal bere ei sånn lukt som alle dei gamle gjer, av kamfer og grøt og bøker frå da dei var unge. Bestemor mi luktar sånn, gammal dame blanda med ei søt tobakklukt. Eg har alltid elska den lukta, lukta alle dei andre hatar og gjer alt for å ikkje få, sprayar seg inn med musk og sandeltre og rose for å sleppe unna ho. Den dagen mor mi finn det første grå håret, kjem ho til å bade i lavendelparfyme, berre for å ikkje lukte gamlis, ho kjem til å vere hysterisk, sjølv om eg veit at ho har funne det for lengje sidan, ho berre fargar håret og lèt som ingenting.

Men eg, eg elskar lukta av gamle folk, lukta av dei som har levd eit liv, levd ein mannsalder, lukta av dei som veit at dei snart skal døy. Og det gjer vondt for meg at eg aldri skal bere den lukta, lukta eg elskar, at eg ikkje skal leve ein mannsalder, at eg skal døy før eg har rokke å bli vaksen.

Mor mi har alltid vore den typen som les alt ho kjem over av helsetips og om korleis ein kan sjå ti år yngre ut på berre ti dagar. Ho har vore på ”finn deg sjølv”-reiser i Asia, på spa i Aust-Europa, ridd på elefantar i Afrika. Mor mi er ei sånn som vil verke eksotisk, lur og spennande på folk, men ho har ikkje sett ein levande koalabjørn. Ho har mange venar, og nokre av dei trenar ho yoga med. Det seier ho er godt for sjela. Då eg blei sjuk, trur eg ho la skulda på seg sjølv, ho som alltid hadde vore så sunn skulle aldri ha født eit sjukt barn. Nokre gonger trur eg at ho synest meir synd på seg sjølv enn på meg. Eit barn skal ikkje tru slik om mor si, det har psykologen min sagt, men eg veit at han skjønar korleis eg har det, kanskje han òg har hatt ei slik mor, ei udødeleg dame som aldri meir skal ete karbohydrat (”Åh Gud, Fedon Lindberg er helten min, han har så rett!” ropte mor mi ein gong, og da bestemte eg meg for å ikkje klemme ho neste gong det var Kykkeliklemmetid).

Søster mi blir smalare og smalare, ho er ikkje lenger Eiffeltårnet, ho liknar meir på ein skyskrapar, ho er Empire State Building, men ho smiler ikkje. Ho et berre slikt som mor mi et, neper og linser og bønner og Gud veit kva, ho et berre kvit fisk, mor mi er så stolt av ho, går rundt som ein hane med nebbet i sky. Eg er tjukkabollafeita i familien no, eg tek opp så mykje plass som mogleg, eg breier meg, eg er lykkeleg. Eg ligg på sofaen og knip auga saman, eg er ei sjøstjerne, eg sprellar. Eg opnar dei, og lukkar dei igjen, eg er ein koalabjørn, og smattar fornøgd. Eg opnar auga, eg er eit menneske. Forsiktig tek eg av meg parykken, ”kreftparykken” som venane mine kallar han, eg legg han frå meg og lukkar auga att, eg er månen og eg lyser ned på jorda slik eg skal gjere når eg er død.

Da eg blei sjuk, var eg berre sju år, og eg trur ikkje mor mi var klar over at så små menneske kan få kreft. At ungen hennes skulle få det, ver enda meir utenkjeleg. Ho, som berre åt sunn mat og dreiv med yoga og heldt seg unna tobakk. Joda, ho tok seg eit glas vin no og da, ho skulle innrømme det, men… Kreft? Legen forklarte mor mi at slikt hender, det kan vere så mykje, genar, arv, blod, det kan vere kva som helst. Og nokre gonger, så legen, nokre gonger er det berre uflaks. Ja, uflaks måtte det vere, sa mor mi, og eg ante ikkje kor eg skulle gjere av meg, men eg skjønte allereie da at eg aldri kjem til å lukte gammal mann.

Og det er så mange ting som gjer meg lykkeleg og varm i hjartet, sjølv om det finns ting som gjer meg så ulykkeleg at eg berre vil leggje meg for å sove og aldri meir vakne. Som til dømes å sleike handbaken min og lukte på han når eg har vore ute i sola, eller å kle på meg klede som er heilt reine og luktar som ti somrar på ein gong, eller å sitje på bussen og smile til alle dei søte jentene bussen kjører forbi, alle dei jentene som ikkje veit at det eg har på hovudet er ein parykk. Men det aller beste eg veit, er å ta på huda til bestemor. Huda er mjuk, som silke og rømmegraut på ein gong, og ho legg seg så fint i andletet til bestemor mi. Ein kan sjå at ho har levd lengje, så lengje eg aldri kan drøyme om. Kvar gong eg er saman med bestemor, inhalerer eg lukta hennes, ein søt duft, lukta av ein generasjon som seier nei takk til plastpose når dei handlar, dei har med ein sjølv. Ein generasjon som har vore i krig, som har hatt det tøft, men som òg har hatt det bra. Ein slik eg aldri skal bli ein del av, når kompisane mine er gamle, er eg månen som skinn ned på dei. Berre parykken min ligg att i grava.

Men veit du kva? Eg er lykkeleg, i alle fall så vidt eg veit. Det er berre dei små tinga eg treng, varm hud, sjokomjølk, tv-program om dykking i Great Barrier Rief. Eg er berre ein liten gut som veit at eg aldri skal bli gammal, men som nektar å sutre. Eg er diger, eg nyt, eg tek alltid to porsjonar om eg kan, eg er ei sjøstjerne på sofaen. Den beste venen min er ein koalabjørn som bur i kjøkkenskapet mitt, søster mi er ikkje lenger Eiffeltårnet, ho er ikkje ein skyskrapar, ho er eit spir på ei kyrkje, og mor mi et berre det dei på tv seier ho kan ete. Dei har ikkje sett det vakraste, dei føler ikkje livet slik som eg som skal døy gjer. Dei har ikkje lukta på hud som luktar kokos, dei har ikkje sett sjøanemonar på tv, dei har ikkje smakt søte havrekjeks med sjokoladetrekk, og eg trur ikkje dei veit at om du kuttar av ei arm på ei sjøstjerne, så veks ho ut att. Men eg veit, og eg har sett, og alle som ser meg veit at eg er det mest lykkelege mennesket dei nokon gong vil møte, og alle jentene eg smiler til frå bussen knisar, og eg vil berre at det skal danse meg dit eg høyrer til. Dans med meg, dans meg overalt, dans meg heim. Dans meg til meir lykke.

mandag 28. mars 2011

livet 2.0


står opp kvart over sju, spis fort frokost, sminkar meg, tar på nye fine ørepynt, går på jobb, er på jobb, har ein fin klasse, er glad for å skulle vere der heile veka, går ein tur ut i sola, spis lunsjen min på lærarværelset, les jon fosse, går på jobb, er på jobb, drar heim, spis stekt sei, ser hotell cæsar, slappar av, skal ut og springe, har laga speleliste, tanken på den rosa joggejakken får meg til å smile litt, det er da noko, sola skinn, og eg kan godt komme inn i ei slik rutine no, oppgradere, ei veke med jobb og trening og så tar eg kjærasten i handa og drar bort i tre veker, det her skal gå, livet i 2.0.

onsdag 23. mars 2011

man måste krossa hjärtan och starta krig

eg har den siste tida tenkt mykje over min eigen motivasjon for å ha ein blogg. sjølv les eg svært få bloggar, stort sett berre dei som venar av meg skriv, og det er fine bloggar skrive av fine jenter. dei skriv fint om fine ting, og det synst eg er fint.
men eg vil ikkje alltid ha det sånn sjølv.

eg tar meg sjølv i å vinkle ting slik at dei skal høyrest meir spesielle ut og meir sukkersøte ut enn det dei eigentleg er, sånn at det skal passe inn i ein mal for kva som skal til for å ha ein søt og fin blogg, men eg trur ikkje at eg vil ha det sånn alltid. eg veit ikkje heilt kva eg vil. men eg er ganske sikker på at eg har lyst til å skrive meir om det som ikkje alltid er så fint. kvar dag er ikkje sukkerspinn og grønn te og søte dyr og skjørtekantar og glitter.

eg vil skrive meir om ting som gir klump i magen, eller om berre heilt vanlege ting. om dårlege hårdagar, om hakk i plata, om middagar som er heilt ok. om å bli meir og meir nevrotisk og sjenert med åra, utan å prøve å romantisere det. om å vere redd for hundar. om å vere skikkelig dårlig til å halde kontakt med slekta.

eg veit ikkje korleis eg skal få det til eller om det går eller om nokon kjem til å lese det, men eg skal i alle fall prøve å vere så lite sukkersøt som muleg, og sjå kva som kjem ut av det. kanskje eg allereie er på villspor.

tirsdag 22. mars 2011

ti ting eg kan smile av i dag

1. å vakne til meldinger sendt etter eg har sovna

2. å vere ute i sola og kjenne at ho varmar

3. å lese høgt for ungar som flirer når eg lagar stemmen til trollet

4. å gå heim og tenke "æ har ingenting å rekke"

5. å finne den perfekte matboksen på internett og dagdrømme om alt eg kan ha i han

6. tørka tranebær

7. å møte beste silje på kafé

8. å handle på innvandrarbutikk og betale 0.77,- for ein chili og 3.90,- for kokosmelk

9. å ha ein kaffeavtale i morgon med favorittforfattar og nynorskidol

10. å kunne sjå opp på fiskeplakaten min og se på dei artige fiskane, ål, suter, lake, gjedde, sik


kva får deg til å smile i dag?

søndag 20. mars 2011

nummer 200

hei alle,

det her er innlegg nummer 200! bloggen har klart seg i snart eit år, og altså 200 postar om paris, om kjærleik, om musikk, om venar, om fest, om grå dagar, om lyserosa skyar. eg er fortsatt kjempeglad for at de vil lese her og for at de orkar å komme innom og kommentere, og til alle vil eg berre seie HALLO! takk!

det her er alt eg har å seie akkurat no, eg har lite motivasjon for tida, men snart kjem mor mi og så kjem det ei ny helg, og så skal eg skrive, og så kjem sigbjørn, og så reiser vi til budapest, og alt det der burde vere inspirerande og motiverande nok.

og så, om de vil tacka livet, som eg prøver litt på innimellom, trykk her og prøv sjølv.

takk for meg, ha ein god søndag!

onsdag 16. mars 2011

frokost og finske gutar


ein gong for lenge siden overnatta eg hos heidi og anna etter ei lang natt ute med mykje raudvin og ei crêpe til nattmat. det var lenge siden eg hadde overnatta hos nokon, og overnatting når du er full og stor er litt anna enn korleis det var da eg var liten og hadde med meg alt muleg og foreldra mine måtte kjøre heim og hente tannbørsten om eg hadde gløymt han, overnatting i fylla inneber ikkje tannbørstar eller sminkefjernar eller pysjamas. uansett. vi vakna dagen etter og spiste frokost saman med anna og wheaton, kjærasten til anna, og det var så godt, brød og syltetøy og jus og kaffe og eg flirte mykje, slik eg ofte gjer når eg har vore ute på livet dagen etter. anna og heidi snakka mykje, og særleg godt hugsar eg ein samtale som var cirka sånn her:

heidi: eg møtte ein skikkelig fin gutt ein gong, han var halvt gresk og halvt...finsk? finske gutar e så fine.
anna: nei, det er ikke sant, for jeg var i helsinki og det var ingen fine gutter der. ingen.
heidi: jammen dei er sikkert slik som eg likar, sånne kjekke, sånne som eg likar.
anna: nei, heidi, det var ingen, alle var stygge, ingen var kjekke, og vi leita skikkelig, jeg LOVER.
heidi: jammen eg kunne ha dratt dit og eg hadde sikkert kunne funnet ein, ein kjekk ein, slik eg likar.
anna: NEI HEIDI DET VAR INGEN KJEKKE GUTTER I FINLAND!
heidi: jooooooo.

og slik var det. ikkje heilt jon fosse eller henrik ibsen, men det har eg ikkje sagt heller, og dessuten var det nesten slik det var, og det var ein varm dag og seinare tok eg eit langt bad for meg sjølv og flirte godt og lenge.

tirsdag 15. mars 2011

vad har du gjort av dig för dig med dig själv / hälgen måsta ta slut



eg har heilt ærleg talt eit motivasjonsproblem for tida. ikkje motivasjon til å trene, ikkje motivasjon til å lese, ikkje motivasjon til å skrive. det eg vil, er å spise kaviar, sjå på hotell cæsar, gå ute med solbrillar på, bruke akkurat nok fuktighetskrem og vente på våren. eg har definitivt eit problem med å finne motivasjonen, og å finne ut korfor eg burde vere motivert. eg har tre månadar igjen på uio, ein stad eg har totalt i vranghalsen, tre månadar igjen i oslo, og eg anar ikkje korleis eg skal disponere tida mi. fint om nokon berre hadde kunne hjulpet meg på rett veg. eg treng ein mentor. ein PT. ge mig nånting att tro på när ljuset är släkt.

mandag 14. mars 2011

j'y pense et puis j'oublie, c'est la vie, c'est la vie



eg har spraya meg med chloé-parfymen min, den som alle har, den som eg brukte heile det halve året i fjor da eg budde i paris, og det er akkurat det eg tenker tilbake på når eg luktar sånn her. eg sto foran speilet og tok han på meg istad, og plutseleg var det som at eg sto foran speilet i 3 rue jean de beauvais og skulle dra til universitetet ved malesherbes. magen knytta seg litt automatisk ved tanken på det varme biblioteket kor alle studentane kviskra heile tida og alle jentene gikk med høge hælar, ein fikk aldri ro, og foran meg lå franske romanar eg skulle igjennom, franske romanar eg skulle lese, lunsj eg skulle spise, coca chérise eg skulle drikke. men så er det her ein heilt vanleg mandag med dusjing, oppvask, müsli-frokost, hår som ikkje vil vere fint, jobb, middag, alt det der heilt vanlege i vanlege oslo. nokre gonger saknar eg paris til eg blir grønn, og da er det fint med musikk som tar meg tilbake, til festane, til vêret, til boulevardane, til panini, til café chérie, til å handle baguett og leverpostei på franprix og ikkje klare å få opp plastposen, til å sende kort heim til norge, til å ta metroen fram og tilbake, til eit liv som i bunn og grunn var heilt likt det eg har her, men samtidig heilt forskjellig.

lørdag 12. mars 2011

om språk

i går fikk eg ein kommentar som gikk ut på at eg vaks opp i nord-norge og aldri har hatt nynorsk som første skriftspråk, og som avslutta med eit spørsmål om eg ikkje synst det er pretensiøst å skrive på nynorsk, når det aldri har vore første skriftspråk.

eg har tenkt på dette i nokre timar no, og min første tanke (og kommentar tilbake) var "ikkje i det heile tatt". no er jo det å skrive den her bloggen i det heile tatt utan tvil ei heilt sjukt pretensiøst greie, det å få livet mitt til å virke interessant, spennande eller spesielt, ei gigantisk trang til å vise fram meg og kven eg er og kva eg gjør og gjere det på ein interessant nok måte. det er no ein ting. men det her med språk, veit eg ikkje heilt. eg har tidligare fått spørsmålet om korfor eg skriv på nynorsk og fått kommentarar på at det er langt frå feilfritt, og eg har prøvd å svare så godt eg kan. den enklaste grunnen er slik: eg har alltid, så lenge eg kan hugse, vore veldig glad i å skrive, og tenkt at "når æ blir stor, skal æ skrive ei bok". da eg begynte på vidaregåande, skjønte eg av dei tilbakemeldingane eg fikk frå dei som las tekstane eg skreiv at det var ikkje berre noko eg trudde sjølv, eg hadde faktisk noko i meg og eg kunne skrive fine tekstar. ein stad oppi alt det her, merka eg likavel at noko hadde endra seg. eg merka at eg sjølv likte betre dei historiene, dei setningane, den stemmen som fantes i tekstane når eg skreiv på nynorsk. eg gjorde meg ferdig med vidaregåande, begynte på universitetet, skreiv tekstar på fritida, alle på nynorsk. eg merka at det språket eg førte tekstar i når eg skreiv dei på bokmål, ikkje høyrtes ut som meg, og det høyrtes ikkje ut som noko eg kunne verkeleg relatere meg til. det høyres antaglegvis sjukt pretensiøst ut, og slik må det vel ein gong vere, men min grunn til å velge nynorsken som skriftspråk i "vaksen alder", er altså så enkel: den passa mitt språk og min stemme mykje betre enn det eg syntes og fortsatt synst at bokmål gjer.

no trur eg ikkje at nokon kjem inn hit fordi dei vil lese nynorsk, eller fordi det er ein nynorsk-blogg, eg har ikkje ei sterk nynorsk-identitet, og kjem antaglegvis aldri til å få det. om ein vil lese nynorsk, finst det mange andre som skriv meir korrekt og antaglegvis betre enn eg, internett er stort og det finst bøker i hopetal som ein kan forsyne seg av på bibliotek og i butikkar. det eg vil med den her bloggen, er å skrive det eg vil, det eg tenker på, det eg synst er fint, det eg synst er dritt, alt som er inni meg, til ein viss grad, i eit språk som passar meg. at det er nynorsken, synst eg er fint og bra, og om det er pretensiøst, får vere opp til andre å bestemme. helst av alt vil eg berre at de les det som står, det eg skriv, og så får det på grunn av eller til tross for språket det er skrive i, og om du ikkje liker det du les, foreslår eg at du finn deg ei anna nettside å lese på, for internett er seriøst fylt til randen av alt muleg som ikkje står skrive på nynorsk. det var alt eg ville si. god helg.

fredag 11. mars 2011

god natt/god morgon/god dag



om eg nokon gong skulle lage musikkvideoar, skulle dei vere som den her, det er det einaste eg veit om meg sjølv som musikkvideolagar, eg tenker ofte på det når eg kjører trikk eller t-bane, at mine musikkvideoar skulle handla om vognar som kjører forbi kvarandre i ulik retning, filme trafikk, filme livet, berre sjå aldri føle, berre rapportere, nokre gongar må det vere nok. og songen = så fin.

tirsdag 8. mars 2011

halve himmelen er vår

(foto: heidi)

vi er elefantar, vi er indianarar, vi er prinsesser, vi er danseløver, vi er uslåelege, ingen skal få ta lufta ut av ballongen vår, vi skal halde pusten og halde hodet høgt, som ein ridder/som ei ballerina, og ingen skal nokon gong få slå oss midt i magen slik at vi mister pusten og må legge oss ned på bakken for å få luft og gløyme smerta, og når guttar ropar "MMM - MMM - MMM!" etter oss skal vi vise fingaren tilbake, vi skal faen ikkje seie "jammen det e jo et kompliment!", og dei guttane som prøver å sperre oss inne på metroen så vi ikkje kjem av, dei kan berre gløyme det, for vi skal av og det har vi bestemt. og ingen skal få fortelle oss at vi ikkje kan fordi vi har neglelakk og høge hælar, og ingen skal fortelle oss at vi ikkje får lov til å gå med neglelakk og høge hælar for det er eit paradoks, ingen skal fortelle oss at vi ikkje kan få pynte oss, for det er ikkje det det handlar om, det treng ikkje å handle om det den her gongen, om å brenne bh-ar og å ikkje barbere seg under armane, vi har kommet lengre enn det, den her gongen handlar det om at vi er oss og at vi er slik vi er og at det er det faen meg ingen som skal få ta frå oss, og gamle menn med betre jobbar enn oss kan berre gløyme å sjå på oss med auge som seier at vi aldri kjem til å komme dit han har kommet, for det gjer vi. i dag kan du få vere tøff i trynet, og ikkje slutt, ikkje i morgon, ikkje i overmorgon, ikkje til helga, ikkje til veka, ikkje slutt å vere tøff i trynet, for du kan og du vil og ingen skal få ta lufta ut av deg, og spesielt ikkje berre fordi du er jente. ver tøff. det er dritvanskeleg, og du må halde pusten og halde haka opp, men du har lov og det burde føles heilt fint. hugs at halve himmelen er din, og congratulatore med dagen!



mandag 7. mars 2011

ut på tur

om nokre veker, reiser kjærasten og eg til budapest i to veker. eg veit ikkje særleg mykje om budapest, bortsett frå at det ligg i ungarn og at ein må følgje godt med når ein skal betale reikninga, for mange er ute etter å lure deg. det er foreløpig alt eg veit. eg gledar meg stort til å dra til ein ny og totalt ukjent by og vere der i mange dagar og kunne kjenne litt på byen og gå mykje rundt og sjå. men eg treng tips. om du har vore i budapest, gje meg gjerne tips og triks til kva eg burde gjere/sjå/spise (eg er forresten mest bekymra for kva eg skal spise der nede, ettersom eg også veit at gulasj kjem frå ungarn og at det er ein vanleg ting å ete der, men ...eg hatar lapskaus), eller eventuelt bøker som er gode, da blir eg superglad!

torsdag 3. mars 2011

symje



Som ungar stod vi framfor symjebassenget. Sakte steig vi ned, eg først, ned trappa og ut i vatnet, forsiktig med stega til ei lita pike som har tatt på seg oppgåva til ei vaksen dame, usikker både på vatnet og han som kjem bak. Nede i vatnet snur eg meg og prøvar å nå handa di, men rekk ho ikkje, seinare skal eg tenke på at jo, men eg var jo borti foten, det må jo ha betydd noko, men det er ikkje før seinare. Vi er i bassenget, du og eg, i vatnet, her har vi vore før, aldri saman, alltid med ein annan, ein anna gut, ei anna jente, sumt forbi kvarandre, men no er vi her saman og eg prøvar å nå handa di, men rekk ho ikkje. No er vi her, vi kan begynne å symje, men det går ikkje, noko held oss igjen, armane lagar rørslene, armane vil framover, men føtene blir heldt igjen, som om nokon står på startstreken og held rundt dei slik at vi ikkje kan sparke frå, vi kan ikkje sparke frå, vi kjem ikkje av flekken. Plutseleg lausnar grepa litt, vi kan symje saman, eg ligg litt framfor deg i løypa og så endrar det seg, og eg ligg bak deg, og så er vi på same plass, same lengde. Eg kan kjenne korleis vatnet røyrer seg rundt meg når du sparkar frå, vatnet vibrerer og slår mot meg, eg kan kjenne at du er nært meg, kjenner det rundt låra, kjenner det i auga kor klorvatnet angrip og får tårane til å renne ned kinna mine, men det gjer ingenting fordi vi er i vatnet. Nokre ting er gode, noko kan eg kjenne og tenke er godt, andre ting gjer vondt, og når vi har sumt nokre rundar er vi tilbake der vi starta og noko vil halde oss igjen, usynlege hender rundt føtene som vil sparke frå. Det går ei tid. Tid som kan målast i avstand, i lengsel, i lyst, i glede, i sinne, i tvil, i endelaus lykke, i håplaus fortviling, tid som kan målast i dagar ifrå kvarandre, i timar saman med kvarandre, i kilometer, i millimeter. Og så går det ei tid, timar, dagar, år, og grepa er der ikkje lenger, og vi kan symje så mykje vi vil, mot målet, 25 meter kvar vei, fram og tilbake, heilt til vi vinn symjeknappen i sølv, gull, platina, bevis i edle metall som kan fortelje oss kor flinke vi har vore, kor lenge vi har haldt ut. Vi er fri, no kan vi gjere alt, vi kan gjere alt saman, symje ved sidan av kvarandre som to delfinar i vatnet, og når vi blir slitne, går vi opp frå bassenget. Vi har vore så lenge uti at huda har blitt som rosin, og du seier at eg ser ut som ein rosin og eg seier at det gjer du også og eg tenker at vi skal bli rosiner ilag. Som ungar stod vi framfor vatnet, og vi skal aldri stige opp, ikkje på ordentlig, vi skal symje her saman heilt til lysa blir slått av og alle må gå heim og mannen som skal låse ventar utålmodig. Her skal vi vere.

onsdag 2. mars 2011

ti små ting gledar i kvardagen

1. når det er fredag og eg kan ta på kimonoen og drikke en gin i senga. 2. avokadomos og sjokomelk, helst saman. 3. å vaske huden og føle meg heilt rein etterpå. 4. å bli lest høgt for, og å lese høgt til nokon. 5. når dei små ungane på jobb blir glad i meg og eg blir glad i dei. 6. rosa roser eller rosa peonar. 7. seinfeld-episodar eg ikkje har sett, eller episodar eg elskar, sånn som den der george lagar ei ny melding til telefonsvararen sin som er ein song. 8. bagels. 9. å eie ibsens samlede verker. 10. å vakne ved sidan av sigbjørn og tenke at slik vil eg vakne bestandig.