fredag 8. november 2013

Feministisk fredag



Ofte høyrer eg folk seie at vi har likestilling i Norge. Ofte les eg at vi har nådd mål, og at no må vi begynne å sjå til utlandet og finne meir alvorlege tema å bry oss om. Nokre meiner at likestillinga har gått for langt. Dette er meininger det er lov å ha, og eg skal ikkje på nokon måte ta dei ifrå nokon. Men eg kan gjere eit forsøk på å utfordre dei. Og det vil eg gjerne gjere.

Ei oppfatning av likestilling, er at det inneberer at kvinner og menn har like retter. Det vil seie lik lønn for likt arbeid, like stor sjanse til å få jobb og at ein skal ha dei same mulegheitene til å oppnå dei same måla. Kort sagt: Likestilling betyr at det er like lett å vere jente som å vere gut. At det er like lett å vere kvinne som å vere mann, i Norge i dag, eller i verden generelt. Og så kan ein stille seg spørsmålet: Er det slik?

Det er sjølvsagt vanskeleg å gje svar på eit slikt problem. Grunnen til at eg kom til å tenke på det, var at eg var på ein debatt om netthets mot kvinner i går. Der blei det stilt spørsmål om kva det er som gjer at nokon sitt heime og hetser kvinner på nett. Kva er det som gjer at nokon blir provosert av at kvinner får ta del i eit offentleg ordskifte? Kor kjem alt hatet ifrå, og kven er det som står bak? Sjølvsagt er dette store, vanskelege spørsmål ein ikkje kan svare på i ein debatt eller i eit blogginnlegg, men ein kan sjølvsagt prøve.

Eg trur, og det her sa eg også høgt til slutt på debatten, at ein stor grunn til at menn (for det er oftast dei som står bak) kjem med rett fram hatefulle ytringar på nett, kjem av verkelegheitsbildet deira. Dei meiner at kvinner skal vere objekt, ikkje subjekt, altså kan dei godt finnast i verda, men dei treng ikkje å snakke høgt om kva dei meiner. Kvinner kan dra på Jentekveld på Glassmagasinet og sjå på dei nyaste kolleksjonane frå Rosendahl, eller dei kan vere med i reklamer for maling (men ikkje male, berre velje ut farga og så få mannen til å male), eller dei kan få vere kropp. Og her speler media ein stor rolle. Av og til kan det virke som at nokon på db.no sitt og har ein intern konkurranse om kor mange puppe/rumpe-illustrasjonar ein kan ha på ulike sakar i løpet av ein dag. Eit døme på dette som har brent seg fast i mitt hovud, er eit bilde av ei dame som står bikinikledd på stranda med ein koffert, med baken til kamera. Saka handla om utbetaling av skattepengar.

Problemet er så at dette vidareførast nedover i samfunnet generelt. Det er greit at damer er deilige, men da skal dei helst ikkje meine så mykje. Dei må gjerne ytre seg, men helst ikkje om farlege ting som politikk, religion, det multikulturelle samfunn, kultur eller samferdsel. Ellers er det fritt fram. Dei må gjerne blogge, men helst om overfladiske ting. Og unge jenter og kvinner må for min del blogge så mykje dei berre vil om kroppen sin og om puppane sine og leggje ut nærbilde av kroppsdeler og bilde som heilt klart speler på pornoestetikk. Det må dei berre gjere. Men da er dei også nødt til å reflektere over at det er ein grunn til at dei gjer det, og at dette er eit uttrykk for noko. Kva er så dette noko? Unge jenter blir i stor grad observante på at deira popularitet kan målast i kropp og i utsjånad. Dei får likes og kommentarar og blir rusa på all oppmerksomheita dei får når dei legg ut bilde av kroppen sin på internett. Gutar gjer ikkje det same. For det er ikkje likheitsteikn mellom gutar og kropp. Det er ikkje slik at gutar = kropp, på same måte det er slik for jenter. Det er ikkje den same eksponeringa, eller den same forventninga om at ein skal bry seg om kroppen sin på same måte, eller i same skala. Det er mykje lettare å kritisere ei dame som meiner noko basert på korleis ho ser ut eller at ho er kvinne i det heile tatt (som til dømes Sandra Borch har fått merke) enn ein mann. Ein politiker får mykje meir kritikk for korleis ho ser ut og korleis ho kler seg om ho er kvinne enn om det er ein mann. Å kritisere ein mann for utsjånaden eller vekta, blir sett på som uverdig. Ein bruker ord som "dum blondine", men eg har aldri høyrt nokon seie "ein dum blond mann". For det finst ikkje. Ein mann er ikkje dum eller kort i pappen fordi han har blondt hår, men ei kvinne er det.


Dersom vi skal få full likestilling i dag, dersom vi skal kome eit sted i samfunnet der det er like lett å vere jente som å vere gut, så må vi lære unge folk, og spesielt unge jenter, at dei har meir å gå på, meir å spele på, meir av verdi, enn kroppen sin. 

Spør deg sjølv: Lever vi i eit likestilt samfunn? Om du lever i same verkelegheit som meg, er svaret sannsynligvis "nei, dessverre".

tirsdag 5. november 2013

om å reise, å vente.



skulle vi nokon gong kunne seie til kvarandre at alt var verdt det? at vi skulle reise verda rundt, sjå nye sted, gå oss svette opp til det høgaste punktet i byen og sjå utover alle desse hustaka og vite at under dei taka bur det folk, folk som kyssar kjærasten sin slik dei kyssar mor si, folk som vegrar seg for å skifte dorull når det er tomt, folk som seier høgt at dei foretrekk pulverkaffe framfor vanleg kaffe med meir smak. at vi skulle kunne ta kvarandre i hendene mens vi gikk gjennom verdas nest største urskog, at eg skulle kunne kjenne på angsten for å møte noko framand som potensielt kunne skremme vatnet av meg, at du skulle få meg til å stikke handa inn i eit hull i bakken for å kjenne på den varme lufta som kom ut og eg skulle tenke at denne verda har meir å by på enn eg nokon gong kjem til å forstå. at vi skulle sitje på fly til eit anna land og lese bøker vi ikkje har lese før og kanskje sovne i flysetet og vakne med ondt i nakken, og plutseleg rakk vi ikkje å gi søppelet til flyvertinna som kom forbi, og så sitt vi der med dårleg samvit og veit at den tomme posen med pulverpadder må ho rydde opp når vi har gått ut av flyet og ventar på bagasjen, og det skal alltid nye folk inn på flyet, flyet skal alltid vidare.
og skulle eg vente på deg når du flyr rundt og ser nye byar, nye land, du sover i rom eg aldri kjem til å sove i, du møter folk eg aldri kjem til å treffe, får nye venar på facebook som eg kanskje aldri kjem til å bli kjent med. du har pakka med deg kortbukser, og utanfor vindauget mitt kjem det stadig meir snø, og rundt deg er det sikkert mykje fargar og lukter du ikkje har kjent før, men her luktar det pulverkaffe og ein komfyr frå 1970-talet og det einaste med fargar er det rosa superundertøyet mitt som eg alltid har på når eg sit heime og skriv.
og sjølvsagt er det verdt det og sjølvsagt ventar eg, sjølvsagt kjem du alltid heim, og sjølvsagt reiknar eg alltid timane til eg høyrer stega dine på trappa, sjølvsagt er eg alltid heime når du kjem heim, sjølvsagt kjem du alltid heim, sjølvsagt ventar eg.

onsdag 16. oktober 2013

george costanza




det er mange grunnar til at george costanza er min helt. han seier alt han tenker høgt, uansett kor usympatisk det er, han er velformulert og rett og slett ein ganske kronisk type. på mange vis føler eg eit visst band mellom george costanza og meg. eg bruker jo også briller. eg er jo også glad i mat. eg er jo også ein litt kronisk type. akkurat kor kronisk, kjem først til syne i bileta over. george viser pengeboka si til jerry og seier "i need everything in here!". det same seier eg i bildet under. i need everything in here. gjer ingenting at pengeboka ser ut som ein tjukk liten babysel eller at eg treng ei eiga veske kun for pengeboka. no stress.

tirsdag 15. oktober 2013

"det blir vinter en god stund framover"



det er 15. oktober og eg vakna til lyden av barn i gata som fryda seg over å sjå den første snøen
det er 15. oktober og den første snøen har falt i tromsø
det er 15. oktober og eg har allereie gått med ull innerst i to veker
det er 15. oktober og favorittvinterskoa mine tålar ikkje slaps
det er 15. oktober og eg spis rødbeteburgarar til lunsj på lesehuset
det er 15. oktober og vi har to-kaffe med kanelknutar eg bakte i går og hadde med meg
det er 15. oktober og dokumentet som skal vere ferdig fredag manglar berre dei vanskelege sidene
det er 15. oktober og eg orkar ikkje høyre folk snakke om "helvetesuka"
det er 15. oktober og eg brukar pengane mine på brenne-cdar og cd-mappe med plass til 64 cdar
det er 15. oktober og eg har frossenpizza til middag etter ein himla lang dusj
det er 15. oktober og det er på dagen sju månadar til eg skal levere inn mastergraden
det er 15. oktober og det er eit heilt år til det er 15. oktober igjen, kanskje snør det da også, kanskje ikkje

fredag 11. oktober 2013

flink pike (24)



av og til kjem ein til kort. du skriv opp fristar og datoar opp på eit ark, inn i ei bok, på ein rosa post-it-lapp, inn i kalendaren på mobiltelefonen, "dette må du få gjort!" skriv du, og for kvar dag som går og ting ikkje blir gjort, blir klumpen i magen større. du ser at det finst tekstar du ikkje har lese, det manglar kryss i margen, du kjem på at det sikkert finst tekstar du ikkje veit om kor det står akkurat det du treng. og framfor deg finst tomme word-dokument, inni deg finst tekst som burde komme ut og ta til å leve gjennom fingertuppane dine, og du veit at det ein dag skal komme ut. og sjølv om klumpen i magen veks og sjølv om du ikkje alltid veit kva du skal svare når folk spør kva du skal bli når du er ferdig å studere, så må du hugse på at det er lov. det er lov å ikkje alltid få til. det er lov å ikkje alltid ha tid til alt. det er ikkje godt å føle seg utilstrekkeleg, men det er lov. du er ikkje den einaste som har det sånn.


så lenge eg kan hugse har eg vore flink pike. flink jente. alltid hatt dårleg samvit for at det ikkje går bra nok, sjølv når det går bra. å senke skuldrane og slappe av og ikkje uroe seg, er vanskeleg, og det gir meg stort sett kun tankar om at eg burde gjere meir. skrive meir, lese meir, meine meir, få meir ut, pushe meg sjølv meir, seie ja oftare enn å seie nei. det er oktober, og eg synst tida går altfor fort. plutseleg er det mai, og oppgåva mi skal vere ferdig og leverast inn og lesast og sensurerast, og om eg ikkje skriv kvar dag, tenker eg i alle fall på den kvar dag. og av og til må eg seie til meg sjølv at det er lov. det er lov å ikkje vere på topp alltid, kvar dag. eg kan ikkje alltid prestere.

av og til må eg berre ta på meg røde sko og blå kjole og tenke at det er greit, det også. at det er lov å puste litt også.

fredag 4. oktober 2013

fredagspepp


god helg frå iggy og meg.

torsdag 3. oktober 2013

ei heilt vanleg liste frå ein heilt vanleg dag

no er jo dagen snart over, men her kjem ei oppdatering om ein heilt heilt heilt vanleg dag.
dagens frisyre: eg hadde nyvaska hår med krøller rett ned heile dagen, heilt til eg kom heim for ein time sidan. da var det på 'an med ein av mine favorittfrisyrer, som eg har kalla "heime frå jobb". det er det nye namnet på grorudpalmen.
dagens sminke: den same som eg har kvar einaste dag: litt rouge, litt augeskygge, flytande eyeliner (trur eg har fått ein ny favoritt, den er så lett og gir godt resultat kvar gong, NØGD!), kvit kajal og mykje mykje maskara. kan aldri bli nok maskara.  
dagens antrekk: ein marineblå kjole med kvite prikkar og stor sløyfe i halsen. ny kvardagsfavoritt. marineblå kardigan frå noa noa og brune skinnsko kjøpt i london. 
dagens hending: å ha bestemt meg for å sende inn ein tekst og sjå korleis det går.
dagens planar: i dag hadde eg berre planar om å gå på jobb og så å dra på personalmøte. og det blei jo gjort. ein heilt vanleg dag.
dagens musikk: "hamster on a piano" og den nye singelen til jonathan johansson.
dagens vil ha: litt betre tid til å gjere det som skal gjerast, og samvit til å gå på fest i helga.
dagens savn: eg trur ikkje eigentleg eg saknar nokon eller noko, bortsett frå at eg akkurat no saknar å ha ein liten mocca lakris under leppa.
dagens mat: hentepizzaen vi spiste på personalmøtet, ein avokado frå peru og ein bringebærjogurt (kanskje den beste jogurtsmaken).
dagens kärlek: i natt drøymde eg at eg forlova meg med han eine i ylvis, men eg er litt usikker på om det tel? om ikkje, vil eg seie at dagens kärlek er fenomenet tjukkstrømpebukse.
dagens humør: glad, men eigentleg innmari stressa med alt eg eigentleg har å gjere som eg ikkje har fått gjort.
dagens kjøp: nei, det må vel vere den der himlades avokadoen frå peru, da?!
dagens telefonsamtale: vi har fått nytt kassaapparat på jobb, og på grunn av den, måtte eg snakke med installatøren som sikkert trudde eg var blond frå skjelettet og ut. ordna seg til slutt, da.

liste lånt frå maren

onsdag 25. september 2013

septemberbøker

som student, og kanskje særleg som masterstudent, har eg hatt ganske dårlig samvit kvar gong eg har tatt opp ei bok som ikkje er pensum. eg har kome i gong med så mange bøker at eg kan ikkje telle dei på dei to hendene eg har, og det har resultert i at eg ikkje har fått lese så mykje i det heile tatt. det stoppa liksom opp. eg følte meg mest berre kjip som ikkje prioriterte å lese pensum. no har eg endeleg klart å slutte å få dårleg samvit for å lese gode bøker som ikkje står på noko liste, og berre i september har eg lese fem bøker. det er ikkje kjempemange, men det er slett ikkje dårleg. eg har slutta å ha datamaskina på heile kvelden, og nyttar heller tida til å lese bok. les bok mens eg et frokost og nokon gongar på bussen. det er lurt å bruke sånne smutthull ein eigentleg nyttar til å berre sjå ut i lufta til å heller lese, tenker eg. tenkte eg skulle skrive litt om kvar bok, for eg vil gjerne anbefale kvar av dei!



caroline kaspara pelonen - xeroxdager.
det her er ei ganske lita bok på berre 150 sider, og ein kan fint lese ho på ein kveld. boka handlar om ei jente som bur med kjærasten sin, som sluttar i jobben sin for heller å bli student. når han blir student, oppdagar han nye ting, som økologisk mat og spenande folk, mens ho sjølv berre gjer dei same tingane ho alltid har gjort. handlar om å ønske at ein var litt meir spenande og hadde pannelugg og om å blande skogsbærjogurt inn i kjærasten sin jogurt naturell. ei veldig fin bok med nydeleg språk, fekk lyst til å skrive ei kortprosasamling da eg las ho.




jeffrey eugenides -
the virgin suicides.det her er altså boka bak filmen, og boka er minst like fin som filmen, det kan eg love. eg las ho på engelsk mens eg var på ferie, og sjølv om eg hadde sett filmen og visste korleis det kom til å gå, la ikkje det nokon dempar på lesinga. boka tar utgongspunkt i det kollektive sjølvmordet til søstrene lisbon, og blir fortalt av ein gjeng gutar som, fleire år seinare, prøver å forklare og forstå kva som eigentleg skjedde og korfor. eit alvorleg tema, men behandla på ein vár og til tider humoristisk måte. absolutt å anbefale, spesielt på originalspråket, som eg las ho på.



raymond carver - shortcuts.
dette er ei samling noveller som blei nytta til å utvikle manuset til filmen med same namn (det er altså ikkje ei novellesamling han skreiv i eitt, men ein potpurri frå ulike samlingar). eg har alltid vore veldig glad i novellesjangeren, og for meg er carver mesteren i så måte. han skriv om heilt daglegdagse situasjonar kor ulykka plutseleg er ute. passar bra til å lese på bussen.




johan ajvide lindqvist - lille stjerne.
i vinter las eg la den rette komme inn av same forfatter, og simpelthen elska den. lille stjerne er mildt sagt ei spesiell bok. den handlar om to jenter, theres og teresa, som er spesielle på kvar sin måte. theres blir funnen i skogen som baby og er eit veldig merkeleg barn som ikkje uttrykker nokre formar for kjensler, men ho har ei nydeleg songstemme. teresa er den rare jenta i klassen, og er mest for seg sjølv. dei finn kvarandre gjennom internett, og sett igong eit helsikkes styr, for å seie det mildt. ei tidvis grotesk bok med nokre heftige voldsskildringar, men ellers veldig, veldig fin. den type bok som gjer at du har lese 50 sider utan å merke det. anbefalar ikkje å lese ho til frokosten.




halvor folgerø og finn tokvam - ler dei no, så har eg vunne. eit møte med ragnar hovland.

som tittelen antydar, er dette ei bok om forfattaren ragnar hovland. forfattarane, som er store hovland-fans, møter ragnar hovland i berlin og intervjuar han om ei rekke ulike ting, som til dømes oppvekst, å skrive om sex og om skriving. ei festlig bok, litt utanom det vanlege. passar nok best å lese om du har lese ein del hovland-bøker først og kjenner til formen hans. og det burde jo alle gjere. artigare mann finst knapt.

mandag 23. september 2013

den røde kjolen



eg har ein raud kjole eg kjøpte i bergen i vinter da eg besøkte ein av mine beste venar, inga. den hang i den siste butikken vi var inne i den dagen, på halv pris, og lyste mot meg. raud, i økologisk bomull, med innsving i midjen, plysjfôr og han var passeleg lårkort. den nesten ba om å bli med heim. kjolen sat som eit skot og blei med heim i ein pose, som blei med heim i kofferten til tromsø. eg blei fort glad i kjolen, og brukte han støtt og stadig. han suste opp til å bli ein favoritt.

og så, ein fredag i februar, etter at sigbjørn og eg hadde vore på trening og løfta vekter ilag, tok eg på meg kjolen etter å ha dusja. kjolen er perfekt til heimebruk, nemleg, for han strammar ingen plassar, og det er ganske greit når ein no uansett berre skal vere heime og gokke litt ein fredagskveld, utan å vere heilt i joggebukseland. vi spiste middag og så tok vi ein etter-middag-kvil. og da, i den raude kjolen, spurte sigbjørn meg om eg ville gifte meg med han. og der låg eg, i den raude kjolen, og lo og fikk tårar i auga og svarte ja ja ja og kyssa han til eg mista pusten og lo litt meir.

det tenker eg på kvar gong eg tar på meg den raude kjolen. at den hadde eg på meg da sigbjørn fridde til meg. og nettopp derfor skal eg alltid ta vare på den raude kjolen. det er uaktuelt å nokon gong gi han bort, eller kaste han. uansett kor lørva og nuppate og formlaus han blir, skal eg ta vare på han. om så berre for ein gong å ta han fram for å vise ungane mine ein gong i framtida og seie til dei at den her, den hadde ho mamma på seg da han pappa spurte ho om å gifte seg med han. og kanskje vil dei tenke på det om dei nokon gong får seg ein raud kjole. at kanskje dette er kjolen dei får verdas finaste spørsmål i. eller kanskje har dei ein favorittkjole sjølv, og kanskje får dei spørsmålet da. og så kan dei også smile når dei tar på seg akkurat den kjolen. at så fin kan verda vere, så fin kan ein heilt enkel kjole på femti prosent vere.


søndag 22. september 2013

liste på ein søndag




ti ting eg vil gjere før eg døyr

LEVERE MASTEREN
prøve paragliding
springe eit løp
gifte meg
lage barn
skrive ei bok
dra på roadtrip til USA
oppleve afrika
bo i eit anna land ein gong til
få noko til å gro


ni ting om meg sjølv

eg held på å skrive ei masteroppgåve om kjønnsmangfald og kjønnsidentitetstematikk og det går veldig bra, i alle fall akkurat no (slutten av september)
eg har ganske sterke lår, sterkare enn eg trur sjølv
eg jobbar i ein undertøysbutikk som blir femti år neste år og er veldig glad for å kunne hjelpe damer med å finne bhar som sitt akkurat slik som dei skal
eg har vore feminist sidan eg var typ 11 og las halve himmelen er vår

favorittbandet mitt frå eg var 9 til eg var 15, var the beatles, frå eg var 15 og til no, the smiths. om eg skal vere heilt ærleg klarer eg ikkje å bestemme meg heilt kven som er det absolutte favorittbandet mitt, men the smiths vil alltid vere mitt band
eg har vore på fem konsertar med håkan hellström og eg skulle gjerne ha dratt på fleire
eg har tre tatoveringer, sjølv om eg sjeldan tenker på meg sjølv som ei jente med tatoveringer
eg har ein kjæraste som heiter sigbjørn som får meg til å føle alle kjensler som finst, men mest av alt kjærleik

og sist,
om eitt år skal eg gifte meg med han


åtte favorittar i kvardagen
sånne folk som tør å seie ifrå til folk som tar opp eit sete med sekken sin på ein stappfull buss
ho dama på 7/11 som alltid er så glad når eg kjem dit og kjøper kaffe før jobb
netflix-serien "derek"

å lese høgt for kjærasten 
fiskekaker til middag
å komme seg opp når klokka ringer, ikkje ein halvtime etterpå
strømpebukser som ikkje er dekt av nupper
å ligge i skje

sju ting eg ofte grublar på
om ondskap kan forklarast, og i tilfelle korleis
korfor folk kan ha så mykje i mot folk som ikkje er som dei sjølv
kva eg ville ha gjort annleis i gitte situasjonar (som til dømes ein situasjon da eg budde i paris og ei jente sølte rødvin over sofaen vi hadde fått streng beskjed om ikkje å søle noko i)
korfor det er slik at nokon klarar å gjere så mykje med tida si og singelfryser urter og dyrkar tomatar og trener og les bøker medan eg gjer berre ein brøkdel av det
om morrissey har kjæraste eller ikkje
om morrissey og eg kunne ha kome overens
om eg nokon gong klarar å skrive ei bok
 

seks mennesker eg skulle likt å vere for ein dag
john lennon, i 1967
antony hegarty
lena dunham
roald dahl

agneta fältskog, i 1977
dronning sonja

fem ting eg aldri vil gjere

vere naken så alle kan sjå det
delta i ei volleyballturnering. når eg tenker på det, er alle ballspelturneringer utelukka
ete scampi
ta livet av eit dyr
sjå nokre av rocky-filmane meir enn ein gong
 

fire ting eg har kjøpt den siste månaden
eit lyserosa miniskjørt
eit trykk med to revar som dansar som heng i stua no
ein halv honningmelon
eit kompendium i kjønnsstudiar

tre ting som får meg til å le
teikneserien rocky (ofte høgt)
manny i modern family
pingvinar når dei sklir på magen

to gamle favorittlåter eg høyrte på da eg var yngre

kari bremnes - alle vet jo det (dansa til den kvar dag før skulen da eg var typ ni)
various artists - perfect day (vi hadde MTV i eitt år da eg var sju-åtte, da den her var populær. elska den.)


ein ting mange ikkje visste om meg

eg er vanvittig klumsate og veldig slepphendt. mistar heile tida ting i bakken eller søler ting på golvet eller går rett i trær og slikt. utan å merke det sjølv. utan å skjønne korfor det skjer.


(lista lånte eg hos ida og så endra eg litt på ho sjølv)

lørdag 21. september 2013

gåsehud i ansiktet



eg er jo veldig glad i musikk, har vore glad i musikk så lenge eg kan hugse, og om det er ein ting eg liker spesielt godt, så er det vokalistar som syng reint og pent og vakkert. i så måte er simon & garfunkel to av mine favoritt-vokalistar, for stemmane deira er så reine og mjuke og så fri for alt som er vondt, sjølv om det alltid er ein viss melankoli i botn. det kvinneleg motstykket til simon & garfunkel må jo i så måte vere first aid kit. også desse to søstrene frå sverige har stemmar mjuke som rømmegraut, som kan gje deg frysningar på ryggen berre av ein enkel harmoni. akkurat som eg liker det.

så, ved ein slump kom eg over youtube-videoen over, der first aid kit covrar simon & garfunkel si nydelege låt "america". songen er i originalversjon sår og mjuk og alvorleg, men eg vil, utan å overdrive, seie at jentene frå sverige tar den eitt hakk vidare og gjer han enda eitt hakk finare. om det går an. og om du ser på slutten, kan du sjå at paul simon i høgaste grad ser ut til å vere einig med meg.

gåsehud i ansiktet, altså. god helg!

mandag 16. september 2013

kort frå hausten



hausten gjer alt verdt det. å vakne ein mandag med sol om hausten er å vakne med ein optimist i magen. lufta er så frisk, så god at du vil ete ho, og du gjer det, og blir du meir sulten, finst det alltid eple.

og alle husa er fylt av folk som ventar på noko. kanskje på at kjærasten skal kome heim frå trening, kanskje på første episode av broen 2, eller på at den nye boka til frode grytten skal kome i butikk. alle ventar på noko som snart skal skje, noko som snart skal kome.

hausten er å begynne på nytt, ein ny sjanse, og sjølv om naturen rundt oss døyr og gjer seg klar for vinteren, kan eg ikkje tru det er sant at han døyr, for det kan ikkje vere sant at noko kan vere så vakkert som hausten, ingenting kan vere så vakkert når det døyr.

lørdag 13. juli 2013

identitetskrise



det var så mykje lettare å skrive her inne før, sjølv om eg ikkje berre skreiv om lette ting. noko skjedde da eg flytta frå oslo og til tromsø, der kjærleiken var, der hjartet mitt måtte vere. det var meir lengsel, eg var oftare aleine, gjekk ofte rundt og venta på å få besøk, gjekk på do i alle pausane på universitetet for å ikkje vere aleine blant folk som var saman med andre. eg hadde ein jobb eg var glad i, der eg fekk lese bøker høgt for ein gut med kvitt hår, eg hadde inga&christian, eg hadde venar eg dansa med, venar eg drakk te hos, men han hjartet banka for var i ein heilt annan by.
så flytta eg.
og så endra ting seg. bloggen endra seg fordi livet endra seg. eg kom heim på ein heilt ny måte, heim til nord-norge der folk klisjéfylt nok snakkar rett frå levra, framande folk tipsar kvarandre om kva for brød som er best når dei treffast i brøddisken, kundar seier til meg at eg har fin stil, folk ser kvarandre i auga. og eg, eg har ein å halde i handa, som eg lever med og elskar og vil ta vare på. plutseleg har eg ikkje behovet eller behaget for å skrive om mine eigne kjensle her inne, ikkje på same måte som før.
så no veit eg ikkje kva den her bloggen skal vere. trur den har ei identitetskrise.


mandag 20. mai 2013

om å vere eit vanedyr


eg har lese fleire plassar at om ein spis ein ting ti gongar, så kjem ein til å ta til å like den tingen. eg har også lese at det tar tre ukar å innføre ein vane. sjølv synst eg det er noko vakkert med vanar og noko deilig med rutiner. eg synst det er godt å ha ferie, men ofte kan eg bli rett og slett lei meg når eg har tomme dagar utan planar. det passar meg godt å ha ein slags oversikt over kva eg skal gjere og kva tid eg skal gjere det, med eit visst slingringsmonn. å bu saman med eit anna menneske gjer at dei vanane eg hadde da eg budde aleine, blir erstatta av nye vanar. det er trygt og godt å vere ein del av ein organisme beståande av to personar. det er heimleg og bra.

til helga drar eg på datainnsamling til masteroppgåva mi og blir borte i ein heil måned, og det har eg gleda meg til lenge. eg har tenkt på oslosommar og bare bein i graset på st.hanshaugen, på interessante intervju og på å møte alle venar eg ikkje har fått tid til å sjå eller henge med sidan eg flytta. men dei siste dagane har det kome ei ny kjensle inn i det heile. eg gruar meg til å vere borte frå sigbjørn. frå å vere borte frå vanane våre. frå å berre vere meg og meg aleine i ein heil månad. det er kanskje ikkje nødvendig å seie at eg har separasjonsangst frå ei anna verd. pustar med magen for å få det til.

søndag 5. mai 2013

Om ekte mannfolk og avisa Nordlys

Screenshot frå nordlys.no



Gjennom venar fikk eg tips om denne saka i går kveld. Glamourmodellen og sexspaltisten Camilla Fors har tatt på seg det selsomme oppdraget å lede eit slags menneskeleg oppussingsprosjekt i ein web-tvserie med namnet "Heteropatruljen", som openbart speler på det tidlegare prosjektet "Homsepatruljen". Målet med serien er å finne ekte mannfolk, og som ein kan lese i sitatet over, er ekte mannfolk menn som drikk øl og ser på fotball saman med kompisane sine. Eg fikk såklart hjartet i halsen da eg las det, i og med at han eg sjølv skal gifte meg, er avhaldsmann. Det må jo vere det første teiknet på at han ikkje er eit ekte mannfolk.

Men altså, spøk til side. Eller, ein skulle jo nesten tru det heile var ein spøk. Og ein skikkeleg dårleg ein, ein ekstra billig. Å sende ein glamourmodell rundt i Tromsø sine gater for å finne menn som treng ei skikkeleg oppstramming, eit skikkeleg ballespark for å forlate sine mjuke sider og bli ekte mannfolk. Drit i feminismen, gutar, de har blitt hjernevaska! Gløm mjuke verdiar, gløm å ta oppvasken etter middagen dama di laga, dra heller på fotballkamp med gutta, og hugs å ha skikkeleg brei beinstilling medan du gjer det, så ingen skal tvile på at du er ein ekte mann. La det aldri vere nokon tvil!


Okei, eg prøvar meg på nytt: Spøk til side. Kva er det som er galt med det her? (Sjølv spør eg meg vel eigentleg "kva er det som er rett med det her?", men det er vel kanskje to sider av same sak.) Er det ikkje berre eit uskuldeg og artig påfunn med glimt i auget? Nei. Det synst eg ikkje. La oss ta det første først: Kjerna i det heile er tanken om "ekte mannfolk". Desse "ekte mannfolka" har interesser, interesser som skiljer seg sterkt frå kvinnfolk sine interesser. Ekte mannfolk skal ikkje drikke vin, dei skal drikke øl. Ekte mannfolk skal sjå på fotball med kompisar, ikkje sitte heime og halde kjærasten i handa. Ein ekte mann har ein kjønnsrolle å forholde seg til, og det er det lite rom for variasjon. Det heile dette påfunnet seier er "SLIK ER EIN MANN".

Spørsmålet mitt er: Korfor? Korfor treng vi å stadig finne på nye måtar å manifestere kjønnsrollar på? Korfor er ein mann mindre mann om han er feminist? Korfor er det ein svakheit? Og korfor tenke ut ifrå ein evig stigmatiserande modell som setjer opp meir eller mindre unaturlege skiljer mellom kvinner og menn? Eg blir, unnskyld uttrykket, jævlig sliten og lei av at dette faktisk er gyldege spørsmål i 2013. Eg trudde faktisk vi hadde kome lengre. Kanskje eg lever i eit politisk korrekt boble kor å vere mann og feminist gir stjerne i boka. Det er jo for øvrig heilt sjukt, at eg må føle eit behov for å belønne menn som er feministar, akkurat som at det skulle vere eit paradoks, at feminisme skulle vere forbehaldt kvinner. Å jobbe for like rettar for kvinner og menn og ein tankegang om at kvinner og menn er like mykje verdt, skulle i seg sjølv vere heilt naturleg og gjelde for alle.

Slik er det openbart ikkje. I Nordlys sin serie med akk så mykje glimt i auget seier dei rett ut at det er for mykje feminisme blant menn. Det må vi få ei ordning på. Heldigvis står Camilla Fors beredt til å hjelpe dei stakkars menna ut av uføret. Det er det Nordlys kommuniserer ut med det her prosjektet. Dei er med på å oppretthalde skiljer som ikkje nødvendigvis treng å finnast, og ikkje minst kjempar dei for å behalde stereotype kjønnsrollar og kjønnsideal. Det er verkeleg synd at dei synst at det er verdt å bruke kapasitet og pengar på eit slikt prosjekt, og på å framme eit slikt verdisyn. Eg trudde verkeleg vi var kome lengre. Eg tok feil.

tirsdag 2. april 2013

om av og til å vere redd, men så skjønne at det går bra likavel


for halvanna månad sidan sto eg plutseleg midt i urskogen i eit vulkanområde i mellom-amerika med hjartet langt oppi halsen og ekstra spissa øyrer for å høyre etter farlege lydar. eg er nemleg ganske redd for alle mulege dyr eller udyr (ugler, aper og froskar er berre eit lite utval) og på vegen opp mot urskogen hadde vi gleden av å høyre nokre ekstremt høge bjeffelydar, som guiden vår kunne fortelje var verdas nest høgaste lyd laga av dyr, nemleg brølaper. og ikkje sånne brølaper som du sikkert gikk på vidaregåande med som no jobbar som dørvakt, men ekte brølaper. eg lo nervøst og klemte handa til sigbjørn. saman med to andre nordmenn hadde vi kjøpt ein guida tur rundt vulkanområda utanfor granada i nicaragua, og som dessert skulle vi kjøre taubane.

altså. eg er sjukt nervøs og redd for alt som er utanfor mi eiga komfortsone. eg er utruleg lite glad i å utfordre alt eg kjenner, dessutan er eg redd for ting som går fort, for å falle ned, for at ei ape skal bite meg og gje meg ein sjukdom som ikkje finst enno, ja, det meste eigentleg. eg følte at denne turen var noko eg dro på med livet som innsats.


som de sikkert skjønnar, kom eg frå det med livet i god stand. eg falt ikkje ned og eg blei ikkje bitt av ei ape, men eg fikk gå rundt i skogen og tenke at dette kjem eg aldri til å oppleve igjen. av og til er den tanken den aller beste suverniren.

onsdag 13. mars 2013

jag är platsen dom aldrig upptäckte/jag är en storm från ingenstans

når du tenker tilbake på alle desse dagane, alle vekene, alle helgene, alle månadane, alle åra, kva skal du hugse? hugs alle dei bra festane, hugs korleis du lyste i mørket om natta, hugs korleis du alltid kyssa med innleving, sjølv når guten ikkje kunne kysse. hugs dei gongane du klarte å lage noko godt for første gong, ikkje at du sto og gråt av sinne for ein svidd omelett. hugs at du av og til måtte ligge på framande badegolv og spy, eller latteren til bestevenninna di da du fortalte ho kva som hadde skjedd i helga, tenk på kor jævlig satans ondt det var da han dumpa deg til fordel for ei blond jente og du måtte sjå han kvar dag på skolen, tenk at du blei hardare og betre av det, for det blei du, og så, til sist kan du tenke på at du sikkert har brukt fleire timar samanlagt av livet ditt på å le skikkeleg skikkeleg høgt, og så kan du sette på den nye singelen til håkan hellström og vite til at det kjem til å bli stadig fleire timar. det kjem alltid fleire timar.

tirsdag 26. februar 2013

ja!


no er det år og dag sidan sist eg blogga, men no har eg mykje nytt å fortelje, så no kjem eg tilbake. hurra for det! og hurra for dagens outfit, som de ser på bildet over. som de ser, har eg fått ring på fingeren! for 11 dagar sidan fridde sigbjørn og eg sa ja og er så lykkeleg som aldri før og eg er fortsatt heilt i tåka og kjem sikkert til å vere det i minst 11 dagar til. så veit de!

torsdag 10. januar 2013

eit kort innlegg om feminismen

(foto: heidi)

i mi draumeverd, står eg opp til eit internett som ikkje fortel meg korleis eg skal kle meg, korleis eg skal te meg, korleis eg skal sminke meg riktig, korleis eg skal kjenne mine eigne former, korleis eg kan bli deiligare og få fleire til å like meg utifrå korleis eg ser ut, eller korleis kroppen min framstår. 


i mi draumeverd sluttar jenter å spare konfirmasjonspengane sine til silikonpuppar, i mi draumeverd tenker jenter at dei er bra nok som dei er, i mi draumeverd tenker ikkje jenter på hårfjerning som noko dei må gjennom foran kvar fest for ellers vil legghåret visast gjennom strømpebuksa.

i mi draumeverd hadde vi ikkje trengt ein kvinnedag og vi hadde ikkje trengt alle diskusjonane på nett eller i radio eller i avisane om vi verkeleg treng ein kvinnedag og om feminismen ikkje eigentleg har utspilt si rolle, for likestilling og likeverd ville vore så innarbeida og naturleg for oss at vi ikkje hadde følt behov for å markere det, kvar dag ville ha vore kvinnedag, kvar dag ville ha vore mannedag, kvar dag ville det ha vore likestilling, kvar dag ville ha vore fin for alle fordi feminismens kampar ville ha nådd fram, kvinner i india ville ikkje bli voldtatt til døde for å vere ute seint på kvelden og menn og kvinner ville ha tent like mykje for det same arbeidet.

i mi draumeverd sluttar vi å snakke om feministar som "dei med hår under armane som ikkje brukar bh", vi sluttar å seie "eg er feminist, men eg har ikkje hår under armane altså!", vi sluttar å forsøke å distansere oss frå desse som om dei skulle vere pesten, vi sluttar å unnskylde oss sjølv, som om det å ha hår under armane skulle vere noko farleg, som om hår eller ikkje hår er nokon andre enn vår eigen sak, i mi draumeverd skjønner vi og andre og heile verda at det ikkje er kroppshår, klesstil, seksualitet eller framtoning som betyr mest, men verdisynet vårt og korleis vi vel å gjere det til det viktigaste vi har.

i mi draumeverd hadde alle skjønt kor viktig det er at vi aldri gir opp, kor viktig det er å ikkje ta ting for gitt, kor farleg det er å seie seg nøgd når kampen ikkje er over; han har såvidt starta.