søndag 27. juni 2010

i was a free man in paris


no har barbra dratt heim, eg har hatt besøk som har dratt heim, og eg skal aldri meir høyre nokon låse opp døra i gangen, berre eg sjølv skal låse opp døra, i to dagar til, og så er det heim. tirsdag skal eg ha alt pakka og klart og sette meg på rer b ut til charles de gaulle og sende alle tinga mine og meg sjølv heim til oslo. eg er så klar for å komme heim no. til å sjå havet. til å høyre folk snakke norsk. til å forstå alt alltid. til å sjå mor mi og far min og bror min igjen. til å ha katta på magen. til å gå overalt heime i harstad utan å tenke på å måtte ta den svette og illeluktande metroen.

men at det blir lenge til eg får sjå eiffeltårnet igjen, er ganske trist. no er det snart over, paris. kva no?

lørdag 26. juni 2010

jenta

eg går forbi ho, med kort shorts og mørkt hår, 30 grader og ho røykar, tynne sigarettar,
kjempar meg forbi ho, kjempar meg forbi dei gamle damene, dei gamle damene med knusktørt hår og rynkar,
eg går forbi ho, økar tempoet,
ser for meg kva for jente ho er,
ei jente som sitt i vindauget på kjøkkenet og nokre gonger på gata, nokre gongar mistar ein stemmen,
ho er den finaste i verda,
ho har ikkje skjønt betre,
ho har ein dårlig hårdag, men alle rundt ho synes at ho er fin,
ho synest sjøl at ho er fin (men kan ikkje sei det høgt)
og eg går forbi ho og eg tenker at ein dag bør ho fatte at ho e bra ho og,
ho er fin ho er bra ho er sterk ho kan gjere det her,

og eg er ho,
det er klart for lenge siden.

fredag 18. juni 2010

boksaren og eg

eg ligg i ei seng ein stad i verda, ein stad som kunne vere kor som helst, ein stad som er akkurat der eg er, det finnes ein stor forskjell mellom det store og det lille, og der ligg eg, i den senga. og foran meg, står det ein som eg snart skal seie "eg er forelska i deg" til. han veit det ikkje enda. han står foran meg, han snakkar om ting eg ikkje veit noko om, men ikkje som om eg er dum og ikkje veit noko, men som for å gje meg ein liten bit av verda si, gje meg innsyn i noko nytt. han snakkar om muhammad ali, boksaren, cassius clay, eg veit ingenting om muhammad ali, han veit meir enn meg. han fortel meg at mohammad ali hadde eit eiget slag, ei finte, eit triks, som berre han kjente og som kunne slå ut alle som prøvde å komme mellom han sjølv og gullet. han står foran meg og vil vise meg trikset, trippar, nesten dansar foran meg, trikset til muhammad ali, og eg ligg på senga og vil at han aldri skal slutte å fortele meg slike ting. han visar meg trikset og rundar av historia, ser ned på meg og seier at no er showet over, sånn er det, sånn var det, og eg ligg på senga og tenker at om nokon nokon gong skulle ha filma ein liten bit av livet mitt, så skulle det vere no, der eg ligg og ser på han som fortel historia om muhammad ali og verkelig vil fortele meg ho, nokon skulle ha filma der eg låg i det augeblikket eg bestemte meg for å vere forelska i han. for sånn er det på film.

onsdag 16. juni 2010

frå arkivet del 1

og inni meg surrar ein stemme, han seier at det ikkje skjedde noko, det skjedde ingenting, lille ven, det skjedde ingenting.
eg kan sjå opp på postkortet, det er stempla og frankert i eit anna land, langt vekke, ein annan stad, ein annan by, eit anna liv. eg kan tenkje på smila våre, på korleis vi aldri tenkte at nokon kom til å forstå, på kor mykje vi flirte av alle dei andre. dei solbrente, dei som hadde stekt seg sjøl i kokosolje med faktor fire, dei feite folka som spiste potetchips og fikk fettate never og sleika fett og salt frå fingrane sine når posen blei tom, velta seg i si ega håplausheit. dei hadde gitt opp, godtatt, dei hadde bestemt seg for at dei hadde nått eit punkt, eit
POINT OF NO RETURN.

vi flirte av desse. tenkte at verda aldri skulle slå tilbake. eg kan sjå opp på postkortet og tenke at vi skulle aldri haflirt, ikkje slik, ikkje så mykje, aldri på den måten som vi gjorde, vi skulle ha flirt av ting som var gode, morsomme, vi skulle ikkje tru betre om oss sjølv.
for vi hadde hemmelegheiter vi òg. ting berre vi visste av, nokre ting var verkeleg grufulle, du kunne fortelje meg ting frå barndomen din som fikk meg til å svette på ryggen og tenke på ville skogar eg berre vil springe fort gjennom og kome til den andre sida, men det kjem aldri ei anna side.
og eg hadde hemmelegheiter, om hus som brann som vi berre såg på, om penger ein stal, om hender som var ein plass dei ikkje skulle vere. desse tinga ville eg ikkje tenke på. eg ville ikkje vri meg, ville ikkje vere oppe lenge og tenke på dei, eg ville...noko anna.

eg ville finne det gode, det fine, leite etter noko som skulle føles riktig inni meg. kanskje ein stad? ein stad som ville vere som heime. ein liten stad med basilikum i lufta og store, rosa syrinar langs den smale vegen opp til ei lita kyrkje i ei fjellside. ein stad kor havet ikkje lenger skulle vere blått, men grønt, og det skulle ikkje vere torsk i vatnet, det skulle vere små gullfiskar i ulike fargar, og om kveldane skulle barna vere like lenge oppe som dei vaksne.
eller kanskje eg skulle finne eit par sko? eit par sorte sko med eit par centimeter høg hæl, sko med snøring, eller kanskje med ei lita spenne på sida, kanskje av den typen spanske damer danser tango med. det skulle klikke i skoa når eg gikk, klikk-klakk klikk-klakk, og dei skulle få meg til å føle meg vaksen. desse skoa skulle eg nesten aldri bruke, berre til finbruk, og dei skulle stå i ei eiga hylle i gangen og sjå fine og nye ut. eg skulle alltid sjå på dei når eg tok på meg vanlige sko, sko med lange kvite skolissar, og eg ville tenke at eg helst ville ha på meg dei fine spanske tangoskoa, "men det får bli til helga", skulle eg tenke.
leita eg etter noko eller nokon?
fant eg noko?
fant eg nokon?

og kven var du egentlig?
korfor flirte vi?
skjønte vi ikkje at vi aldri hadde det godt, at vi berre fortrengde det og peikte på dei andre, flirte av dei, gløymde oss sjølv ei lita stund.
det skjedde noko. det veit både du og eg, og det veit mora til ein liten tigerstripa kattunge som ligg dau i eit anna land som eit offer, som eit symbol på at noko vakkert òg må døy.

- la oss gjere det, seier han.
det går nokre minuttar.


- er det over no, spurte eg
- det går aldri over, sa han og blei borte for alltid. heilt til postkortet kom. det er mykje i verda du kan stoppe, mykje du kan ha kontroll over, du kan seie nei til ein heil del. men du kan ikkje stoppe posten.

tirsdag 15. juni 2010

speil

eg kan hugse då eg var snart 9 år, sommaren før eg blei 10, sommeren før hausten og vinteren eg høyrte beatles for første gong, då las eg sofies verden av jostein gaarder. det var orderudsaka den sommaren, eg hugsar at eg las i dagbladet den sommaren og ein stad las eg at veronica orderud las sofies verden då ho var 10, eit tydelig tegn på at ho var smart, og at eg tenkte for meg sjølv at eg var under 10 og las sofies verden og at eg tenkte på om folk var laga av samme pepperkakemannform eller ikkje, eg las boka då familien min og eg var i vesterålen ved huset vi har eller i det minste hadde der, at eg gjekk langs vegen og snakka med mor mi og far min om dei gamle grekarane og korleis dei tenkte om elementar og pepperkakemenn. seinare kom tv-serien og filmen, eg var heilt hekta, hadde brett- og dataspill òg, alt handla om sofies verden ei stund. i tv-serien står sofie foran eit speil og spør speilet, som om det var oraklet i delfi, "hvem er jeg? hvor kommer verden fra?" i nokre år framover tok eg meg i å tenke sånn sjølv. eg syntes det var heilt sjukt at eg, av alle, var menneske, og at eg, av alle, kunne kjenne og tenke og vere i live, for eit sjansespel, eg såg på meg sjølv i speilet og tenkte "eg er menneske, korfor er eg menneske?"

no kjem den kjensla ofte tilbake. eg pussar tenner, står foran speilet og ser på ansiktet mitt, heilt utan sminke, heilt utan hjelp til å sjå ut slik eg sjølv vil. der står eg. markant nese. mørke auge. tørre lepper. i det heile tatt ser eg ut som ein gut når eg ikkje har sminke på meg. det hender at det gjer meg så sint at eg berre vil knuse alle speil, som om det er speilet sin feil at eg ser ut som ein gut, eg forbannar ansiktet mitt og alle speil som må vise meg det som er rett, det som er meg, det som eg helst ikkje vil sjå. eg er tilbake til spørsmåla til sofie: kven er eg? kor kjem verda frå? blir alt bra til slutt? kan eg pliz få lov til å sjå ut som ei jente når eg ikkje har på meg sminke? kan eg bli nøgd, og kan eg bli det snart?

og aller mest viktig, korfor er eg menneske?

mandag 14. juni 2010

blå mandag

i dag høyrer eg på melissa horn og prøver å få alle tekstane til å passe inn akkurat slik eg vil at dei skal passe inn. nokre dagar må ein berre vere pittelitt blå. nokre dagar må ein berre kjenne at det ikkje berre er godt å ha eit hjarte.

nu ska jag göra vad jag kan
jag ska riva mina murar
tills vi ser varann

torsdag 10. juni 2010

reunited and it feels so good



silje aka kulingen er i byen. vi er 17 år igjen og det føles som om det ikkje har gått ein dag sidan sist, sjølv om det har gått nestan 5 månadar. sjukt. fint. sjukt fint.

onsdag 9. juni 2010

song ved reisa si slutt



no er det 20 dagar igjen, og så drar eg heim til norge. heim til oslo, heim til harstad. 20 dagar til, og så er eg ferdig med paris på ein stund, då skal eg komme tilbake på ferie, men ikkje bu her. ikkje på ei stund, i alle fall. før eg kom til paris, tenkte eg at paris skulle vere ei løysing på noko. eg tenkte at paris vil eg finne meg sjølv, i paris skulle alt bli betre, eg skulle kjenne at eg hørte til her. no kan eg sjå at det var kanskje å ta litt hardt i, litt vel urealistisk, på berre 5 månedar. men paris har vore bra. paris har vore realistisk. som ei knyttneve i magen når ting er vanskelige, som fuglesong om morgonen når ting er bra. eg har lese mykje, eg har snakka mykje, eg har tenkt mykje, drukket mykje vin, spist mykje ost og baguett. eg har vore forelska, eg har holdt hender, eg har elska, in france they kiss on main street, syng joni mitchell, i paris kyssar dei i boulevardane, midt i gata, det har eg gjort. paris har vore gråting på kjøkkenet, gråting i senga, gråt i halsen på metroen, og eit forhold som havarerte og sa at no er det nok, tenk på deg sjølv no. det har vore venninner som er fine og som forstår og som drikk øl og er fulle på vin og dei har vore der, saman med meg, holdt ut hender og når eg ein gong blir gammal, skal eg tenke på kor fint vi eigentlig hadde det og kor heldige vi var og kor godt det var å alltid kunne ha nokon rundt seg, om ein ville det. paris er den lille leiligheta rett ved boulevard st. germain, paris er kjøkkenet til mia, sofaen til heidi og anna, trappa ved sacre cæur, marais, seinen. eg er så glad eg kom. eg er så lei meg for at eg må dra.

men eiffeltårnet skal vere her for alltid og eg kan alltid kome tilbake. eg kjem jo tilbake. eg kjem alltid tilbake.

tirsdag 8. juni 2010

ord for dagen

oh the way they act
i'd rather be fat than be confused

mandag 7. juni 2010

buttes chaumont og rockering




i dag har vi vore i parc buttes chaumont som ser ut som noko frå eventyra du leste då du var unge og som er nesten like fin som midnattsol. der rocka vi med rockeringen heidi hadde tatt med seg. i sommer skal eg rocke masse rockering. må berre bli meir grasiøs.

lørdag 5. juni 2010

om redsel

i fire år har eg vore livredd for ugler. eg har ekle draumar om ugler, om ugler som berre sitt og ser på meg, at de berre veit ting som eg ikkje veit. det kom berre heilt plutselig, og eg hadde ikkje venta at eg skulle bli redd for noko i "vaksen alder" på same måte som eg var redd for ting då eg var lita og begynte å gråte berre nokon nemnde "heksene" av roald dahl. for nokre veker sidan var eg på musée nationale d'histoire naturelle og såg på utstoppa dyr og hadde hundretusen i puls heile tida og var redd for ugler, utstoppa ugler, og plutselig slo det meg: eg er ikkje berre redd for ugler, men eg er litt redd for andre dyr òg. heilt irrasjonelt. heilt plutselig. heilt dumt.
i dag gikk eg til jardin des plantes, ein kort spasertur frå heimen, og ana fred og ingen fare før eg såg eit skilt kor det sto "menagerie". eg visste at det fantes ein zoologisk hage i jardin des plantes, og av ei eller anna grunn kasta eg meg altså ut i det. eg såg nokre dådyr og då tenkte eg: "eg må sjå meir". eg betalte ein viss sum, fikk kart og billett av dama i kassa. eg såg på billetten min - den hadde eit bilete av ei svær ugle på seg. eg frika litt ut og vurderte å gå tilbake i kassa og seie "excusez moi, mais est-ce que je peux changer mon ticket, j'ai peur des chouettes", men eg er jo 20 år, eg kunne ikkje gjere det. eg kartla kor uglene var hen i parken, og så haldt eg meg langt unna. i staden såg eg på nokre av dei finaste dyra eg veit: flamingoar. og så såg eg roser. og så kjøpte eg meg ein rosa jumpsuit og tenkte at alt det beste er rosa. og at snart må eg vel bli vaksen nok til å kjempe mot frykta, og stille opp, tête à tête, mot ei ugle. sjå ho i auga, strekke ut ei hand og seie "eg er ikkje redd for deg meir". ein dag. ein dag.

fredag 4. juni 2010

spørsmål

blir alt bra til slutt?

ting eg liker, fredag 4. juni



havregrøt til frokost, å vakne opp i eit rom fylt av sol, at barbra og eg klarte å redde sofaen frå å bli raudvinsflekkate, vindaloo-saus, kjærleik, svensk, han fyren med saksofon i moldova sitt bidrag i esc, at eg ikkje har sett på tv meir enn maks 5 gongar sidan eg flytta til paris, å lukte papaya, å ha heile dagen foran meg og ikkje ha noko å rekke, ingen planar, eg er ein rotlaus ungdom med kamera og havregrøt i magen og no skal eg gå ut i byen og trekke inn paris-lufta og tenke på kor jævlig heldig eg egentlig er.

torsdag 3. juni 2010

sommarferie


no har eg ferie, endelig! og det skal eg ha heilt til august. og det her gjer ein når ein har ferie:
spis is, drikk vin, er med venar heile dagen uten at ein merkar at ein vil vere aleine, leker "ligge med, gifte seg med, drepe", søv lenge, spis frokost ilag, drikk brus, heng i sola, heng i parken, snakkar om korleis ting var før og om ting er betre no, lovar kvarandre at vi skal vere venar for alltid, les bøker som ikkje er pensum, opnar heimen sin til dei som vil komme på besøk, også flirar vi mykje.