mandag 31. desember 2012

exit 2012

det skjer ting når du blir vaksen. du gleder deg til jul, men ikkje som før, ikkje til pakkane, ikkje til å vakne opp og sjå kva som ligg i strømpen, ikkje til å lese julehefta. jo eldre eg blir, jo meir gleder eg meg til andre ting. til ei tid uten å tenke på eksamen og pensum og det som må lesast. til å ha på meg pysjamas fram til middag, og ikkje ha ein einaste plan. til å puste med munnen, ikkje med magen. 

og så tenker eg på lyset. på lyset her nord kor det ikkje er sol, den ligg fortsatt under horisonten og vil ikkje komme heilt fram, men vi veit at ein stad der er ho og ho kjem tilbake og vi må berre vente. ein dag er skyane rosa, ein dag er himmelen blodraud, og snart blir det mørkt og da tar folk fram lysa dei har inne i husa og set dei ut. faklar, lysboksar, stearinlys, levande lys blir sat ut på gardsplassar, i oppkjøringar, på verandaer, som for å seie "her er vi. det bur folk i husa. vi gjer oss ikkje.". 

det er årets siste dag, folk går i fakkeltog, dei lyser opp, som eit levande tog, seier "her er vi, vi held oss fast, 2013, kom og ta oss!". godt nytt år!

onsdag 19. desember 2012

ein favoritt.



mitt favorittband etter the beatles og the smiths, er heilt klart belle&sebastian. belle&sebastian har nokre kvalitetar ved seg som dei to første ikkje har, den aller største er sjølvsagt at dei er notidige, at eg kan følgje med når dei gjer ut ei heilt ny plate og at eg frå tid til anna kan sjå dei live, noko er førebels ikkje har gjort fordi eg er ein måke frå helsike som ikkje fikk ut fingeren den gongen eg kunne ha sett dei i oslo, men var for opptatt med å kline og vere forelska. sånn kan det gå, ungar, om de vel kjærleiken framfor musikken!

men altså, belle&sebastian er altså ein av dei store favorittane. dei er liksom mitt band. eg vil liksom se ut som ei jente som elskar belle&sebastian, den o store indie-klisjeen, med uregjerleg hår og skjørt og bluser med krage og ein eller annan 60-talsroman i veska og gå rundt i verdas nordlegaste storby og høyre stemmane synge "read about us in the morning paper/when we make it/when we make it alive". og dei orda klamrar eg meg fast til, særleg no etter eksamen, etter prosjektnotatet, etter at masteroppgåva begynner å faktisk finnes i verda, etter at prosjektet mitt får tommel opp frå dei som står bak, og når eg tenker på prosjektet, tenker eg at det passar inn i den klisjeen med å høyre på belle&sebastian og ikkje gå i bukse og å spise pålegg rett frå pakninga og alltid sovne med kalde bein og å legge spor etter meg kor enn eg går (hårnåler), men det er ok, for det er den finaste klisjeen eg veit om.

mandag 3. desember 2012

Tango Cortez


for halvanna månad sidan fortalte mamma meg at tango hadde blitt sjuk. ho ville ikkje spise eller halde på maten og var berre pjusk og ikkje seg sjølv. eg tenkte at tango berre måtte bli frisk og at det er vanleg å bli frisk når ein får medisin og at slik måtte det berre bli.

men slik blei det ikkje. forrige veke fikk eg melding frå mamma om at tango snart måtte avlivast. og da var det noko i meg som blei knust. tango blei født heime i stua vår i vinterferien i 2003 og hadde tre andre søsken. vi skulle eigentleg gje bort tango også da søskna blei gitt bort, men bror min nekta å gi slipp på ho, så da måtte vi berre ha ho. og det har vore så sjukt fint. tango hadde lang fin pels i fleire forskjellige fargar, mjaua alltid tilbake når eg mjaua til ho og ville alltid ligge oppå magen til den som låg på sofaen. ho likte å vere ute, men kom alltid springande når nokon av oss skulle inn, ho likte å sleike skåla når eg hadde spist opp isen min og ho likte ikkje å bli tatt på magen. eigentleg blei vi aldri sikker på om tango var gutt eller jente, men eg har alltid tenkt at det var ei jente. ho var tjukk og god og vakker.

i dag kom meldinga om at tango har gått ut av tida. heime i stua fikk ho sprøyta og mamma sendte meg det siste mms-bildet av ho og etter det måtte eg gråte så kleda til sigbjørn fikk våte merker på seg. eg skal aldri meir ha tango liggande oppå brystet mitt, høyre lyden av ei litt tung katt som går ned trappa, ikkje vakne av lyden av tango som skrapar på verandadøra for å komme inn, ikkje løfte ho opp og borre fjeset mitt inn i pelsen hennes. og ikkje fikk eg seie hadet heller.


eg er sikker på at ho har det betre der ho er no. men herregud så trist det er å miste ein ven.