onsdag 16. februar 2011

kropp og historie

Det finst ei historie om alle menneske. Nokre av desse historiene blir fortalt, nokre blir skreve ned, nokre hugsar ein berre delar av, som bitar av ein vits ein høyrte ein gong på tekstil-forming i femte klasse, hugsar at ein lo, men hugsar ikkje heilt korfor, hugsar poenget, men ikkje kva som leda opp til det, hugsar ikkje korfor du gikk heim den dagen med ei kjensle av lykke heilt nederst i magen, det einaste du hugsar nokre år seinare er at det handla om Skippy the Bush Kangaroo, men du veit at det finst ei historie. Alle menneske har ei historie. Det har dei, og dei har ein kropp. Det er omlag dei to einaste tinga ein kan seie om alle menneske, uansett, dei har ein historie og dei har ein kropp. Eg kjenner historiene til venane mine på same måte som eg kan skilje ein kropp frå ein annan, ein gange frå ein anna, håret til den eine bestevenninna mi frå den andre sitt. Det finst gutar, sjølvsagt finst det gutar, ofte kjenner eg kroppane betre enn historiene, ofte har eg tilpassa historiene sjølv, som då eg var liten og dreiv med painting by numbers, fylte inn farger der det passa. Det har vore kjærastar, der små arr og feil har blitt historier dei har fortalt, om å vakne midt på natta og vere så sjuk at du trur du skal døy, om å falle i fjæra med handa mot ein stein, historier om lange laurdagar som blir til tidlege søndagar, om vanlege kvardagar som plutseleg blir uvanlege fordi minsten fell ned 23 trappetrinn. Også er det mor mi, mor mi som er kortare enn meg, berre nokre centimeter, akkurat så høg at kvar gong vi seier «hadet» til kvarandre på ei stund, kan ho legge hovudet inntil skuldra mi slik at nesa akkurat får plass der som halsen skrår ut til å bli den høgre skuldra mi, alltid den høgre. Så kjem far min, far min som har gitt meg hendene sine, det står det i «Boka om barnet», «hun har lange, store hender, som pappa», og føflekk på same plass, på overleppa, inne på det raude, på eksakt same plass, om far min og eg skulle hamne i ein bilulykke, kunne ein ha identifisert oss som far og dotter ved den føflekken. Historia om mor min og far min er ganske enkel, eller ho er sjølvsagt komplisert, men det er ikkje det eg vil seie, ikkje no, no vil eg seie at ho er enkel, og ho handlar om eit ungt par som blir forelska og ligg saman og så går det nokre månadar og ein mage skal vekse og far min får bart og så kjem eg, stel showet i eit par år før bror min kjem, ei lita jente med krøller og store hender, som far sin. Det finst fleire historier om mor mi og far min, fleire enn eg veit om, men den viktigaste kjenner eg ut og inn: dei to kroppane lagde eit barn, ein ny kropp, ti tær, ein innover-navel, ein pent forma munn, kragebein, hjarte, desse lange hendene til far min, fargene til mor mi, dei klarte det. Og desse tinga tenker eg på, når han har sovna før meg, det ligg ein kropp ved sidan av meg, det ligg ein ved sidan av meg som eg vil lage nye historier med, historier frå verda, frå andre land, frå vårt land, frå heimstaden hans, frå feriestaden til familien min, eg vil lage historier som handlar om oss. Og til slutt, den endelege historia, stoppestaden, ein gang langt der framme vil eg lage ein ny kropp, ei ny historie. Eg sovnar, og når eg vaknar dagen etter, viser han meg korleis ein går fram. Hjartet bankar. Eg veit ikkje om det er mitt eller hans.

9 kommentarer:

  1. Fint fint. Du skriver så bra.

    SvarSlett
  2. herregud sigrid, dette er så fint at eg holdt pusten.

    SvarSlett
  3. jeg er så glad mariell linka til deg!

    SvarSlett
  4. takk takk takk, det varmar! verkelig!

    SvarSlett
  5. Så bra at jeg kjenner det skikkelig i magen.

    SvarSlett
  6. kjære sigrid, det der var sånn at hjertet mitt også banket. virkelig bra.

    SvarSlett