03.01.2007 (skrevet 23:54 03.01.2007)
det va det året det va så bratt.
som alle andre år, nettopp førrdi æ bor på toppen av bakken bilista grue sæ tell å kjøre opp. man kan ta en omvei, men det e ikkje så mange som gjør det, men det e da nån. det va, me andre ord, ikkje nån omrokkeringe i bosted, æ bodde i det røde huset heile året, bortsett fra nån uke med ferie og sånt. det va året med fröken sverige og rock mot rus og sortlandfylla, da æ gikk mæ bort og gråt i telefon, det va enda et år æ ikkje kunne stemme gitara. det va året med cirka tusen intriga på alle mulige plan, det va kyssing i gangan, og endel skrot. man kan vel heller innrømme feilan man har gjort og huske dem veldig godt, så man ikkje dett i samme fella en gang tell, sjøllom man kanskje advare de som kjæm etter så veldig godt. hjerte rimte fortsatt på smerte i 2006, med andre ord. det va året med orddelingsfeilan og genetivs -s og generelt et grusomt dårlig allment språk, såvidt æ huske. det va året med hodepina av idiotisk bry og mange bekymringe, som æ regne med følg med inn i detta året også, ingen grunn tell å legge fra sæ bagasje som man veit man får bruk førr. kem legg vel fra sæ islendern når dem skal gå over grønland, aleina og uten sigur ros på øran? sekkert nån arabera. det va året en liten, men stor arabisk mann blei hengt i et sydlig land, som ikkje dermed beregnes som et ferieland, men kem veit ka det kan bli tell i framtida? det va året med morrissey og nesten-besviming, det va da æ tok på vokalisten i the cramps, som førrsåvidt så ut tell å ta på alle han så, og det va det året æ trudde mark e. smith sitt spark etter fotografen kom tell å bli like skandaløst som pete doherty sitt oppkast, men korr va alle journalistan hen? det va kanskje ingen som brydde sæ om den gamle mann"n fra manchester, bortsett fra en ganske tjukk mann som sto bak mæ og førrtalte kompisen sin at han hadde sett the fall live i manchester på den tia karamellan kosta 50 øra, vess du skjønne. det va dagen etter at ei veps hadde stukket mæ i handa, sånn at det gjorde veldig ondt å klappe hender under heile øya-festival"n, og da lørdagen kom, så vi ei flaggermus i en gammel kirkeruin, rett før vi hørte at beck sang "soy un penedor" langt borte et sted vi ikkje va, og æ sprang ganske fort med tåra i øyan, men den va over da æ kom fram. det va det året vi va i storbritannia og kjørte på feil sia av veien, nåkka som førte tell hyppige liksom-krangla, pluss at æ hadde feber førrdi det va 40 grader heile tia. man kunne ikkje parkere i manchester, så vi måtte bare leite etter veien tell liverpool, og den fant vi. æ va i john lennon sitt kvite rom og gråt nestn litt, men æ har vel aldri hatt særlig sterke følelsa, meir som en kald fesk. kanskje. vel framme i skottland møtte vi en av japans rikaste manna, som ho mamma har tattovert navnet til på overarmen, uten at ho va klar over det. han skulle spise lunsj med han ewan mcgregor samme dag som vi møtte han, og æ angre ennu på at æ ikkje blei med som handbagasje, men ka ska man vel gjøre. det va det året æ ga inn førr mæ sjøl og tattoverte håndleddet mitt, og det e bare å grue sæ tell alle åran som ligg foran mæ korr æ blir å stå foran speilet i fylla og lure på koffør den jævla tegninga på arma aldri går bort. sukk. det va det året æ ikkje va i sverige, æ bare sang svenske sangteksta og førrelska mæ i raymond&maria enda en gang. førrelska mæ generelt ganske mye, i alt mulig, i en drøm om at alt e mye vakrar når man e oppriktig glad i nåkka. det stemme førrøvrig ganske godt, og æ tar det med videre tell detta året, som æ gjør med førrelskelsen og alt det der. det e vel bedre å ha vært glad i nåkka, enn å svømme rundt i en sjø av uestetikk og kjenne at man frys overalt. det va det året æ skjønte at nån ganga må man være som alle andre førr å være førrnøyd, men det satt sæ aldri fast i mæ. kanskje tell neste år. det va det året ho mamma ikkje hadde kreft. det va det året verden ikkje gikk under. det va det året alle fortsatte å være de samme som dem alltid hadde vært, og æ møtte mange nye menneska, men dem hadde nok vært som dem va bestandig. just som jag.
så alt i alt e det vel like greit å bare glede sæ tell 2007, førr snart smell det. og da blir æ verkelig å skrive heim om det.
eit pikebarn med hjartebank skriv blogg om grå dagar, lyserosa skyar, gode vener, fine folk, musikk ein kan danse til, filmar ein kan grine til, også handlar det ganske mykje om kjærleik.
torsdag 10. februar 2011
tirsdag 8. februar 2011
ting eg såg, 8. februar 2011
ein mann som gikk på ski til jobben,
"knerten gifter seg" på kino,
ti barn som spiste banan samtidig,
ein usannsynleg stygg hestehale,
ei dame i femti-seksti-åra med fine leggar,
ein episode av that '70s show eg hadde sett før,
meg sjølv i speilet,
bjørn dæhlie i ei kø,
kjærasten min i 40 minutt,
ein gut på t-banen med sjukt mye snus i overleppa,
ein bukett roser som held på å dø heilt,
eg må hugse å kjøpe nye.
"knerten gifter seg" på kino,
ti barn som spiste banan samtidig,
ein usannsynleg stygg hestehale,
ei dame i femti-seksti-åra med fine leggar,
ein episode av that '70s show eg hadde sett før,
meg sjølv i speilet,
bjørn dæhlie i ei kø,
kjærasten min i 40 minutt,
ein gut på t-banen med sjukt mye snus i overleppa,
ein bukett roser som held på å dø heilt,
eg må hugse å kjøpe nye.
mandag 7. februar 2011
when i grow up
tilstand
vi har klart det og vi skal fortsette å klare det. han seier at vi skal klare det alltid og eg seier at eg håpar at han har rett og eg vil at det skal vere det. eg omtaler han som "han æ e sammen med" og jobbar med å få det til å bli "kjæresten", det går, eg vil ikkje røpe for mykje for fort, men det er det eg vil skrive om, om oss, tekstar om kjærleik, tekstar om ting som skjer, ting eg tenkar om han, om meg, om oss. eg veit ikkje korleis eg skal fortelje, kor eg skal begynne eller korfor, det kjem vel litt etter litt, stykkevis og delt, men det viktigaste er uansett at han finst og at eg aldri har vore så forelska i nokon som har vore så forelska i meg før og det er, til syvande og sist, det viktigaste av alt.
Etiketter:
det beste eg veit,
kjærleiken,
sigrid 21 år
torsdag 3. februar 2011
godt i hjartet
eg er ganske sikker på at eg har lagt ut ein utgåve av denne coverlåta før, for ei stund sidan, men den her er fin den óg, og treng også å bli høyrt. eg er inne i ei heilt sjukt intens cocorosie-veke, høyrer berre på cocorosie (og edvard grieg når eg les), hadde spart albumet dei ga ut i fjor heilt til no og så vil eg ikkje høyre andre ting. cocorosie er forbudt frukt, litt skummelt, musikken deiras er som dei mørke bakgatene du går i natt til søndag, fyllikar på bussen, små barn med skitt rundt munnen, samtidig som det er noko av det finaste, som kvite roser med regndråpar, drops med sitronsmak, syrinlukt om våren, å kysse med lyset av, å hoppe tau, å kle seg ut som indianar sjølv når du eigentleg har blitt for stor til å kle deg ut. dei får meg til å føle meg som at eg er akkurat litt for liten til å gå på fest, men gjer det likavel, til å føle meg forelska, til å føle at jenter kan klare alt, og at det er bra. og musikken kjem alltid til å minne meg om ein kveld i paris da barbra og eg såg dei live i eit gammalt kasino, fantastisk konsert, og da den var ferdig, sprang vi til ein open butikkiosk og kjøpte kvar vår mr.freeze som mannen i kassa klippa hull på og nok øl til fest og så tok vi rer til eit gammalt hus for kunststudentar i utkanten av paris og dansa heile kvelden og eg slo meg skikkelig på kneet medan eg dansa til "this charming man" og ein mann så svær som obelix heite AUGUSTIIIN med hes stemme og så sov alle vi jentene på nokre madrassar på eit loft og vakna samtidig neste morgon, hadde latterkrampe heile vegen heim og så spiste vi jordbær til frukost. fint minne.
(for dei som har lest dei, eller hugsar dei, så trur eg cocorosie hadde vore eit perfekt soundtrack til weetzie bat-bøkene.)
onsdag 2. februar 2011
tired and some
"jeg vet hvor cden ligger, den ligger i skapet, hun har den der" seier jenta, dei står foran meg og eg har sagt at dei skal synge og når dei er ferdige, skal dei danse glow-dansen, eg kan glow-dansen, dei kan glow-dansen, heile europa kan glow-dansen, dei har sunget om bakvendtland der alt går an og fem og to er ni og eg hadde nestan gløymt den songen. men no er dei ferdige og eg har lova at dei skal få danse glow-dansen før vi skal gjere det siste for dagen, 16 små menneske foran meg, og dei treng musikken, eg telte til tre og ingenting skjedde, "vi må jo ha musikk!" seier nokon av dei, eg har ikkje musikken, det finst cd i skapet, eg finn ikkje cd, orkar ikkje leite, orkar ikkje prøve å sjunge for at dei skal danse, det går bra, dei finn plassan sine igjen og eg tenker at eg må lære meg å holde meir styr, men orkar ikkje, orkar ikkje, ikkje i dag, i morgon skal eg tilbake, da skal alt vere betre, i morgon blir det betre, du skal få en dag i mårå.
mandag 31. januar 2011
when i was younger, so much younger than today
da eg var lita og internett var ei heilt ny greie, den tida med tellerskritt og modem og det tok eit minutt å koble seg på med skratsj-skratsj-biiiiiiiiip-skratsj-skratsj-biiiiip lydar, var det veldig mange ting eg måtte love foreldrane mine å la vere å gjere på nettet. da eg var lita, altså rundt 13 år, ein mannsalder sidan allereie, nestan 9 år, var internett noko farlig ein skulle passe seg for. ein skulle berre sei namnet sitt, kor gammal ein var og kor ein budde dersom ein var heilt sikker på at det var nokon ein kjente som sat i andre enden av internett og chatta med deg, og ikkje ein gammal gris som kunne finne deg utifrå dei opplysningene du gav frå deg. helst skulle ein finne på noko anna. det artigaste var å finne på nye personar ein var, ny alder, ny by, ny identitet. slik er det ikkje no. ikkje for å vere heilt totalt gamlis-ungdom, men det er noko eg tenker mykje på, særleg når eg les yngre folk sine bloggar, og særleg jenter. internett er mykje meir tilgjengeleg, mykje større, mykje enklare å finne fram på no enn for ti år sidan. jenter frå 12 og oppover legg ut meir eller mindre flatterande bilde av seg sjølv for at dei x antall kjente eller ukjente lesarane skal gjere seg opp ei meining om dei, helst om det som gjeld utsjånad. eg les spørsmålsrunder på bloggar der det kjem fram kven ein har hatt sex med, korleis det var, kva for ein puppestorleik ein har, kven dei finaste jentene i klassen under er, og eg skjønner ikkje kva som har skjedd, kor gikk skiljet, dei ti åra, alt er så opent, alt er så tilgjengeleg, ingenting er privat, alt er personleg. er det berre eg som har blitt for gammal, for sur, for sjokkert, må eg berre akseptere at verda og internett og ungdom endrar seg, eller noko faktisk råttent i norge? er det her heilt greit, ein tendens som er så sjølveksponerande, så fri for dei private hemmelegheitane, så tydelege nødrop om "sjå meg, sjå meg, sjå meg!"? kva syns de?
Abonner på:
Innlegg (Atom)