torsdag 1. november 2012

tankar eg tenkte for nokre dagar sidan.



foto: mariell.

når eg er dau, kjem eg til å angre så sjukt mykje på at eg brukte så mykje tid på å bekymre meg over om kva andre tenkte om meg. om dei såg på magen min som bulte litt ut under skjørtet. om dei forsto at eg slutta å gå med bukser fordi dei stramma for mykje og understrekte dei digre hoftane. 

eg kjem til å angre på at eg brukte så mykje tid på å vere sint på meg sjølv for å nærme meg storleik 40. på at eg låg på sofaen i ein liten ball og ikkje ville gå ut for at da ville alle sjå meg og tenke at ho der, ho må vere ein spøk.
eg kjem til å angre på at eg var så hard mot meg sjølv, og så mjuk på innsida at eg tok i mot alt det harde.
og ein dag kjem eg kanskje til å skjønne at den lille magen eg har ikkje er det som skal få definere om eg skal vere lykkeleg eller ikkje.
satsar på at det blir i år.

16 kommentarer:

  1. Så utrolig fint skrevet. og sårt. kanskje fordi det traff sånn på kornet. Jeg vil ha som "restenav2012"-mål og bli litt snillere og hyggeligere mot meg selv! Og forresten synes jeg at du er superfin, så selv om du ikke skal bry deg så mye om hva andre tenker og mener, synes jeg du ihvertfall skal ta til deg dét :)

    SvarSlett
    Svar
    1. eg trur nok alt ville blitt betre om vi berre hadde klart å vere pittelitt snillare og ganske mye mindre strengare mot oss sjølv.

      Slett
  2. <3 fy faen, det er så sant.

    SvarSlett
  3. eg har vore ein størrelse 40/42 i mange år, og slit framleis med å akseptere det. men det er likevel godt å kle seg i ein fin kjole og få fine kompliment både for den og personlegheita si! og det er jo det som er vitkig? at andre menneske likar meg for den personlegheita, og ikkje størrelsen som står på merkelappen på kjolen!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. det er heilt klart det viktigaste å ha ei bra personlegheit og vere eit bra menneske, tenker eg. men andre dagar er det litt vanskeleg å se det og heller fokusere på alt eg føler er feil, som kanskje eigentleg ikkje er feil.

      Slett
  4. digger bloggen din!!! du er rå!:)
    renate

    SvarSlett
  5. så utrolig sant! krysser fingrene for at vi skal bli mindre harde mot oss selv. :)

    SvarSlett
  6. Yes. Altså, du er himla fin, jeg har tenkt det flere ganger at du ser så fin ut. Så pffffs. Ingen grunn til bekymring. Men jo, jeg forstår deg så godt, kjenner meg veldig mye igjen. Det er teit. Jeg var på naturhistorisk museum og så på apene, og alle andre dyrene, men ja, apene er jo liksom de dyrene som ligner mest på oss. Og jeg ligner i hvert fall mer på en ape enn fotballfrue. Men er ikke det greit, egentlig? Er ikke aper søte og fine dyr? Ingen sier til en ape at den har litt stor mage (og litt lange armer), for ... det er jo sikkert godt for noe.

    Men mest av alt så fikk dette innlegget meg til å tenke. Igjen. På det at hvis du føler det sånn, og jeg, og sikkert mange av de som er større enn oss, og en god del av de som er mindre, og kanskje de aller minste også. Hvem er det egentlig som sitter igjen med den delen av kaka som sier "screw it, jeg er bra nok som jeg er" (helt på ordentlig)? Eller går alle faktisk rundt og ser hvor fine alle andre er, med alle slags skavanker og avvik fra normalen, og aldri innser at vi selv er en av disse "alle andre" til ... "alle andre"?

    Jeg vet ikke, altså. Og dette ble langt, men jeg er bare så enig. Det er noe gjennomsyret galt med oss hvis det er sånn.

    SvarSlett
    Svar
    1. det alt handlar om er også at vi er alle forskjellege. eg kan ikkje komme til å sjå ut som fotballfrue med mindre eg sultar meg eller får ein heilt utruleg alvor sjukdom. og eg har ikkje lyst på nokre av delane. men det er heilt klart eit press som kjem frå eit eller anna sted om at det er slik eg burde etterstrebe å sjå ut.

      akkurat no kjenner eg at eg mest vil gje faen, så no tar eg meg ein julebrus og seier fåkk ju,verda.

      Slett
  7. Kjære Sigrid Agnethe - jeg har også tenkt mye på det her i det siste. Så utrolig mye tid jeg kaster bort på å nedvurdere kroppen min, som tross alt ikke er så verst. Den er jo grunnen til at jeg kan gjøre alt jeg gjør, at jeg kan tenke, le og oppleve verden. Jeg følger Ines blogg, og det tror jeg kanskje du også gjør, men det kan være verdt å minne om et veldig fint innlegg hos henne som inspirerte meg nå når jeg leste det: http://koffeine.wordpress.com/2011/06/08/kroppen-min/ Tror jeg skal lese det om igjen hver gang jeg kjenner selvforakten skylle over meg.

    SvarSlett
  8. Jeg sier som mamma alltid har sagt; tynn betyr ikke alltid sunn på samme måte som tykk ikke alltid betyr ulykkelig!
    Hilsen jente 29 år, str 46 og 183 cm over pakken.

    SvarSlett