søndag 22. januar 2012

to år.


akkurat i desse dagane er det to år sidan eg pakka 30 kilo av livet mitt ned i den nye raude kofferten eg fekk til jul og ein trillekoffert og satte meg på eit fly ved sidan av barbra med ein einvegs-billett i handa, oslo - paris, og eg hugsar at eg sa til barbra at eg kom til å begynne å grine når eg såg eiffeltårnet, at da kom det til å gå opp for meg at all ventinga hadde ført fram til den her dagen, at no skulle min draum nummer éin bli verkelegheit, men tårane kom aldri.
vi budde hos på eit lite og kaldt rom i åtte januardagar medan vi venta på å få flytte inn i leiligheita vi fant via den amerikanske kyrkja, vi sov til tolv og gikk byen rundt, i pausane brukte vi pengane våre på klede og kakao og kinamat, vi drakk cava kvar kveld med kanadiaren som bodde i leiligheita og jobba på fashion week i paris.

og så fikk vi leie ei leiligheit i 5ème arrondissement, rett ved sorbonne, i tredje etasje, trettifem kvadrat, ein av oss sov på stua, ein på soverommet ein måtte gå gjennom for å komme til badet, to jenter, to lukter, to liv, ein by. vi drakk vin, vi spiste lasagne, vi leste bøker, vi kjøpte secondhandkjoler til ti euro per stykk, vi fikk nye venar, vi hadde stille kranglar, vi blei venar igjen, vi snakka alvorleg i fylla, vi visste kva den andre haldte på med sjølv om vi ikkje sa det høgt, vi irriterte kvarandre, vi tok oppvasken, vi lagde spotifylister, vi inviterte til fest ein gong i uka sjølv om vi hadde lova ho vi leide leiligheita hos at vi var stille jenter, snille stille jenter, men vi fikk aldri klagar, vi høyrte på naboen på andre sida av veggen skype med kona si, i alle fall trudde vi at det var det vi gjorde, vi spiste paninis vi kjøpte på sjappa rett på hjørnet, vi drakk vin fleire gongar i uka, vi levde slik ein berre kan gjere eit halvt år i livet fordi ein veit at det er no og aldri sidan denne sjansen kjem. å bu i paris var fantastisk, det var eit helvete, eg lo, eg gråt, eg følte meg som verdas sterkaste jente og eg følte meg som verdas svakaste lille flue. eg gikk ut fordi eg aldri fikk nok av byen, eg haldt meg inne fordi eg hadde fått nok for lenge sidan.

no er det to år sidan eg var tjue år og flytta til paris. ofte tenker eg at eg gjerne skulle flytta tilbake, vore der lengre, hatt ein jobb der, levd bohemlivet der, vore der ein heil sommar eller ein heil vinter og berre latt humla suse, hatt ein sykkel og sykla i boulevardane langs seinen, sykla dei små gatane i marais, men eg veit at det halve året som var, ikkje kjem tilbake. dei kjenslene kjem ikkje tilbake, dei luktene, dei smakane, dei tankane. eg var på veg ut av eit forhold, på veg inn i eit nytt, i eit heilt anna land, på heilt eiga hand. ein er berre tjue år og heilt fri ein gong i livet, og den gongen for to år sidan var min gong. ting blir aldri dei same, uansett kor mange gongar eg drar tilbake, og det er både godt og vondt. eg er fortsatt meg, og det kan eg takke draumane mine og hjartet mitt så inderleg mykje for.

4 kommentarer:

  1. Fint. Paris er noe for seg selv.

    SvarSlett
  2. å, sigrid, så godt skrevet. jeg er der nå: tjue år i frankrike altså, men ikke i paris, lenger sør, og ikke med en barbra, men helt alene. og det er så godt og så vondt på en gang og samtidig er det magisk på en helt hverdagslig måte. heia å følge drømmene sine til frankrike.

    SvarSlett
  3. Dette inspirerte meg. Vurderer å ta et semester i Frankrike til høsten.

    SvarSlett