eg syklar sakte ned bakken, held bremsene inne, lånt meg sykkel som eg vurderer å kjøpe for ein slikk og ingenting,
ipoden i lomma, trange svarte bukser, rød og kvite striper i skjorta mi med stor sløyfe foran, ray bans, veska på bagasjebrettet, eg ser ut som ein klisjé frå ei frode grytten-novelle,
og der kjem "stop me if you think you've heard this one before" og eg er seksten år igjen og ingenting har endra seg,
det er meg og the smiths og sykkel og ei sol som aldri går ned.
eg syklar heimover, i desse gatene eg kjenner, noko anna enn å sykle i oslo, her er gatene trygge, eg må ikkje sykle ved sidan av bussen, eg held alltid pusten når nokon syklar bysykkel i oslo, midt i hovudvegen, der kjem 37-bussen og caroline rett ved kvarandre, held pusten og håpar på det beste. det treng eg ikkje her heime, her er det ingen bussar som går, i alle fall går dei så sjeldan at det nesten er ein vits å ha dei gåande i det heile tatt, og desse vegane kjenner eg, eg veit kor det er gangfelt, kor det er fotovergang, desse tinga veit eg, her har eg vore før, spora mine er allereie her.
eg har lenge tenkt på kor kjedeleg det er å gå, kor lang tid det tar, kor lenge du må vente før du kjem fram, det er noko heilt anna med å sykle, det er som om eg seglar fram, og det går fort, skjorta løfter seg bak i lufta og eg veit kva eg driv med, syklar langs den lengste gata i heile byen, og så kjem eg fram til der ein kan sjå naturen, og så kjem fjella. det er så mykje fjell her. det er som om vi er ramma inn av fjell, og eg lurer på om andre byer er så fine, sånn når det kjem til naturen, når det kjem til fjella, havet, havet, havet, midnattssola, og eg syklar ein omveg heim berre så eg kan sjå ein bit av havet, av fjella, av landet som er mitt land, det kjenst i magen og i hjartet at det her er eit vakkert stykke land. eg syklar heim og er svett overalt og tenkar at no er det meg og deg, sykkel.
Så skikkelig fint <3
SvarSlettjeg sykler gjennom byen min med svarte stramme bukser og gul- og hvitstripete genser. allerede på turen til tok jeg mange omveier for å se på byen som er min, og gjør det samme hjem, bare at på hjemveien må jeg sykle i oppoverbakke og kan ikke føle meg som queen of fucking everything når jeg suser ned bakken forbi tøyenbadet uten henda på styret. jeg sliter meg opp bakkene hjemover og kjenner at det tar i lårmusklene, at buksa som er alt for varm til fuktige sommerdager blir klam og at den nye genseren blir svett. hele meg blir alt for klam. så klam at jeg må ta en iskald dusj med en gang jeg kommer inn døra.
SvarSlettjeg syns først du er heldig som kan føle deg så hjemme, som har midnattssola og fjellene og de trygge veiene, men så kommer jeg på hvor trygg jeg føler meg i gatene i oslo. spesielt de øst for grunerløkka. der jeg har utsikt over byen og holmenkollåsen blir som et stort og undelig fjell og parkene er som grønne lunger. så vi er like heldige som har hver vår hjemby.