søndag 16. januar 2011

leaving on a jet plane

songen

eg har akkurat kommet heim, til her berre eg bur, til eit rom med døde nellikar og eit kjøleskap som sårt treng å bli fylt opp. eg har dratt frå nord, frå heime, frå mor mi, far min, bror min, katta mi, og ikkje minst, han som eg er så forelska i at eg stort sett er i ei anna verd og ikkje klarer å gå rett. dream about the days to come when i won't have to leave alone, tenker eg, no når eg kommer heim. han var ikkje der da eg dro i dag, vi har allereie sagt hadet for nokre dagar sidan, på ei kai i ein by meir nord i landet, eg med tårar som ikkje ville slutte å renne og han som seier at "sjøl om æ ikkje må gråte, betyr ikkje det at æ ikkje e lei mæ" og eg som heilt mistar stemmen og såvidt klarer å seie "glad i dæ" til han når han drar. mor mi og far min var der, på flyplassen, det tikkar ned mot at eg skal komme meg på flyet, eg ser på klokka heile tida, no har vi 19 minutt, så har vi 13, eg kjenner klumpen danne seg i magen og i halsen og det pressar bak auga, mor mi stryk meg over armen og eg må bite meg i leppa og holde pusten for ikkje å begynne storgrininga og rope at eg ikkje vil bli vaksen, berre vere heime og kose med katta og spise middag til faste tider med fast familie, ha innetid og leggetid. eg begynner sjølvsagt å gråte, går inn på damedo for å hente papir for å tørke tårane, seier hadet til mamma og pappa, når pappa seier "glad i dæ" blir det for mykje og eg klarer ikkje slutte, klarer ikkje svare tilbake, klumpen i halsen er for stor og eg har bomull i munnen, er det noko som alltid sett meg ut av spill, så er det menn, og særleg far min, som viser kjensler og seier det dei føler, hohoho, det er så rørande at eg veit ikkje kor eg skal gjere av meg. heile fjeset er no fylt av raude flekkar, som ein liten dalmantiner, eller som ein med akutt elveblest, ser ikkje ut, stor jente som ikkje vil slutte å grine, eg kjem meg på flyet, sender eit par sentimentale meldingar, og lyset med "fest setebeltet" er på, eg skrur av, og tenker at det her skal bli siste gong på lenge at eg drar sørover igjen etter jul. tørkar tårane og kjem meg heim.

7 kommentarer:

  1. Du er fin, og jeg skjønner godt klumpen i magen og tårene. Men du, vil du være med meg på Fuglen en dag? Så kan vi drikke skikkelig god kaffe eller te, og sitte i lave stoler og lese avis og prate om å være forelska.

    SvarSlett
  2. Fin tekst, du Sigrid :) Du er heldig som har vokst opp med en sånn god familie!
    Hvordan kjenner egentlig dere (bloggere) alle hverandre? Du kjenner jo både hjartesmil-Mariell, og Koeffeine-Ine, og du kjenner Heidi og Caroline osv. Det er så fascinerende å se når jeg leser disse bloggene. Selv om jeg ikke har blogg selv.
    Skal du avslutte siste året på bacheloren dette semesteret? Hvis du studerer i Tromsø neste år er det jo ikke så langt hjem til Harstad. Pluss at det er en veldig snill studentprest her. Er du kristen?

    SvarSlett
  3. herreguuuuuud kor æ kjenne mæ igjen i d du skriv! åååååh!

    SvarSlett
  4. It sucks growing up doesn't it? :P
    life is such a struggle sometimes, but it makes you feel good sometimes too, to know that you have your OWN apartment (!), somewhere where you can be alone and don't have to open the door for anyone! It's sad to be away from loved ones, but it does make you realize just how much you love them (or they love you). You can't know how good the good is if you don't have bad sometimes, just like you can't feel how great it is to be with loved ones until you are without them. Just think how great coming home made you feel, and how you saw how much your family (etc. ;) ) loves you when you had to leave. You may have never gotten that full feeling if you hadn't gone away in the first place. Anyways, take care Sizzle, keep up the awesome blogging! You make me reflect upon my life and myself when I read your words, and I like reading your views on the things you experience in everyday life! All the best Stir-Fry. :)

    x, Gster!

    SvarSlett
  5. åh, du skriver utrolig fint.

    SvarSlett