norma, 20 år

lenge hadde ho stått der, berre venta. lukta på havet. kjent vinden komme inn i ho, saltlukta, det friske. ho sto og trakk inn alt, havet, stranda, kjensla av å vente. vente på at han skulle komme bak ho, stikke hendene rundt hoftene hennar, trekke ho nært seg, kjenne ryggen støte mot brystet og magen hannes. "kan du ikkje møte meg der?" hadde han sagt, inni ho hadde tusen små somarfuglar bryte seg ut fra puppane sine. "møt meg", hadde han sagt. "kom dit", kviskra han, "vær der", og inni ho song tusen små sissikar ein song. no skulle det vere dei. ho lukka auga og trakk inn sjølufta, havet, ho trakk inn alt, alt skulle ho hugse, ho skulle minne alt frå den dagen, kjenne lukta av havet frå håret hannes første gong dei elska. norma lukka auga og smilte og kjente håret fly alle vegar, havet gjer det med pikehår, havet og vinden.
ho begynte å telle ned inni seg. ti. ni. åtte. sju. seks. når eg kjem til 0, står han der, sa ho til seg sjølv, fortsatte. fem. fire. tre. to. en. det må han gjere. null. norma jean åpna auga. ho var åleine. norma jean åpna auga og blei marilyn monroe. marilyn monroe åpna auga og norma jean var igjen på ei strand langt vekke.