Jonathan Johansson - Stockholm

og det her er lyden av dagar som tar slutt klokka tolv,
av ei sol som går ned klokka ti og legger byen mørk og det er enno for tidleg på året til at gatelysa er slått på, det er ingen automatikk i det, eller kanskje er det det, ein datofesta automatikk, for det er heilt mørkt ute no, ingen har slått på gatelysa.
det er lyden av å vakne opp midt på natta og lure på korfor du ikkje har merka at han du søv ved sidan av kom og la seg.
det er lyden av å drikke ei heil flaske vin på to timar og så springe heim for å kaste opp, lyden av ei knute i magen som gruar seg til å begynne på skulen for siste gong, lyden av å vere redd for at ingenting skal ordne seg og av å ha tatt vatn over hovudet, bitt over meir enn du kan tygge.
lyden av å elske hausten, av å gå ute når det har blitt mørkt, av å springe ned bakkar for å rekke jobb, springe bort vegen for å rekke bussen, springe inn i armane på kjærasten din for å rekke å gi han eit kyss før han går på jobb,

den lyden.