beatles: 1.

det er nyttårsaften og eg er ni år, det har akkurat blitt eit nytt år og eg er stor nok til å fortsatt få lov til å vere våken etter rakettane er skutt opp, men eg blir trøtt fort og foreldra mine venter sikkert berre på at eg skal sovne i sofaen hos venane deira slik at dei kan prate ekte voksenprat utan at ungane høyrar det,
men før eg rekk å sovne, skal faren i huset sette på noko musikk. eg harkar fram noko rusk i halsen og seier "kan du ikkje sette på...beatles?" beatles, som eg berre har høyrt om, men aldri høyrt, og han har to dobbelalbum, eit raudt og eit blått, han sett på det raude og ut strømmar love me do, dei enklaste engelske orda eg har lært meg kjem ut frå høgtalarane, "love love me do/you know i love you/i'll always be true/so please, love me do",
og der og da veit eg det,
ni år og nyttårsaften og øyra mine høyrer noko for første gong hjernen aldri skal gløyme,
mor mi og far min og bror min og eg tar sparken heimover, gjennom nordnorsk nyttårsnatt,
vi er fire i familien, akkurat som i the beatles,
john, paul, george og ringo,
og mens eg sitt på sparken i bakkane ned til heimen min tenker eg:
"æ skal bynne å høre på beatles."

det blei lys.