a blast from the past

03.01.2007 (skrevet 23:54 03.01.2007)
det va det året det va så bratt.
som alle andre år, nettopp førrdi æ bor på toppen av bakken bilista grue sæ tell å kjøre opp. man kan ta en omvei, men det e ikkje så mange som gjør det, men det e da nån. det va, me andre ord, ikkje nån omrokkeringe i bosted, æ bodde i det røde huset heile året, bortsett fra nån uke med ferie og sånt. det va året med fröken sverige og rock mot rus og sortlandfylla, da æ gikk mæ bort og gråt i telefon, det va enda et år æ ikkje kunne stemme gitara. det va året med cirka tusen intriga på alle mulige plan, det va kyssing i gangan, og endel skrot. man kan vel heller innrømme feilan man har gjort og huske dem veldig godt, så man ikkje dett i samme fella en gang tell, sjøllom man kanskje advare de som kjæm etter så veldig godt. hjerte rimte fortsatt på smerte i 2006, med andre ord. det va året med orddelingsfeilan og genetivs -s og generelt et grusomt dårlig allment språk, såvidt æ huske. det va året med hodepina av idiotisk bry og mange bekymringe, som æ regne med følg med inn i detta året også, ingen grunn tell å legge fra sæ bagasje som man veit man får bruk førr. kem legg vel fra sæ islendern når dem skal gå over grønland, aleina og uten sigur ros på øran? sekkert nån arabera. det va året en liten, men stor arabisk mann blei hengt i et sydlig land, som ikkje dermed beregnes som et ferieland, men kem veit ka det kan bli tell i framtida? det va året med morrissey og nesten-besviming, det va da æ tok på vokalisten i the cramps, som førrsåvidt så ut tell å ta på alle han så, og det va det året æ trudde mark e. smith sitt spark etter fotografen kom tell å bli like skandaløst som pete doherty sitt oppkast, men korr va alle journalistan hen? det va kanskje ingen som brydde sæ om den gamle mann"n fra manchester, bortsett fra en ganske tjukk mann som sto bak mæ og førrtalte kompisen sin at han hadde sett the fall live i manchester på den tia karamellan kosta 50 øra, vess du skjønne. det va dagen etter at ei veps hadde stukket mæ i handa, sånn at det gjorde veldig ondt å klappe hender under heile øya-festival"n, og da lørdagen kom, så vi ei flaggermus i en gammel kirkeruin, rett før vi hørte at beck sang "soy un penedor" langt borte et sted vi ikkje va, og æ sprang ganske fort med tåra i øyan, men den va over da æ kom fram. det va det året vi va i storbritannia og kjørte på feil sia av veien, nåkka som førte tell hyppige liksom-krangla, pluss at æ hadde feber førrdi det va 40 grader heile tia. man kunne ikkje parkere i manchester, så vi måtte bare leite etter veien tell liverpool, og den fant vi. æ va i john lennon sitt kvite rom og gråt nestn litt, men æ har vel aldri hatt særlig sterke følelsa, meir som en kald fesk. kanskje. vel framme i skottland møtte vi en av japans rikaste manna, som ho mamma har tattovert navnet til på overarmen, uten at ho va klar over det. han skulle spise lunsj med han ewan mcgregor samme dag som vi møtte han, og æ angre ennu på at æ ikkje blei med som handbagasje, men ka ska man vel gjøre. det va det året æ ga inn førr mæ sjøl og tattoverte håndleddet mitt, og det e bare å grue sæ tell alle åran som ligg foran mæ korr æ blir å stå foran speilet i fylla og lure på koffør den jævla tegninga på arma aldri går bort. sukk. det va det året æ ikkje va i sverige, æ bare sang svenske sangteksta og førrelska mæ i raymond&maria enda en gang. førrelska mæ generelt ganske mye, i alt mulig, i en drøm om at alt e mye vakrar når man e oppriktig glad i nåkka. det stemme førrøvrig ganske godt, og æ tar det med videre tell detta året, som æ gjør med førrelskelsen og alt det der. det e vel bedre å ha vært glad i nåkka, enn å svømme rundt i en sjø av uestetikk og kjenne at man frys overalt. det va det året æ skjønte at nån ganga må man være som alle andre førr å være førrnøyd, men det satt sæ aldri fast i mæ. kanskje tell neste år. det va det året ho mamma ikkje hadde kreft. det va det året verden ikkje gikk under. det va det året alle fortsatte å være de samme som dem alltid hadde vært, og æ møtte mange nye menneska, men dem hadde nok vært som dem va bestandig. just som jag.
så alt i alt e det vel like greit å bare glede sæ tell 2007, førr snart smell det. og da blir æ verkelig å skrive heim om det.