nord,
her er snøen heime, det er her han høyrer til, her han legg seg i desember og blir til i april,
vi kan sjå den legge seg på fjelltoppane nokre veker før den verkeleg legg seg i gatene, på hustaka, brer seg som teppe på dei parkerte bilane, som for å seie at no er det nok, ikkje bruk bilen meir, han er gått i dvale,
skoene mine tar inn snø, eg blir våt på beina, den legg seg oppover leggane på dongeribuksa,
her er snøen heime,
og her kjem frostrøyken,
det einaste beviset for at eg lever, at eg puster, at eg ånder, innsida mi kjem til utsida, gjennom den kvite tynne røyken eg pustar ut,
her møtes menneske og verd, tromsø og eg, i pusten min som møter lufta,
eg lever i deg, du lever i meg,
tromsø,
som eg sa eg aldri skulle flytte til, aldri lengre nord, heller lengre sør, lengre sør for kvart år,
men kanskje handlar det ikkje om det du først sa, men det du endte opp med å seie til sist,
eit nei blir til eit ja, eit muligens blir til sannsynlegvis,
eit einsamt hjarte møter eit anna,
vi sa "kjem dette til å gå?",
no seier vi "dette kjem til å gå",
dei same orda i ulik rekkefølgje, anna syntaks, anna meining, fri for spørsmålsteikn, berre punktum,
nærleik,
ikkje berre i fysisk rom, men i sjela,
du er sju timar unna meg, i dag er det i morgon der du er,
snart kjem du heim, tilbake til meg, tilbake til heim,
og uansett kor langt borte du er, er du fortsatt i meg,
som lufta eg pustar inn,
som frostrøyken eg pustar ut,
som snøen som legg seg og forandrar alt,
denne byen som forandrar nei til ja,
og når du kjem heim pustar eg lufta over i deg.
å-å. jeg lengter nordover. ikke bare til oslo, som tross alt er nord sett fra frankrike, men til ordentlig nord, til harstad. der det blir så kaldt at man helst ikke går ut, i alle fall ikke lenger enn til rosene eller jordbærpikene, og kanskje man går i grottebadet og trener, eller på kulturhuset på jazzfrokost en helt vanlig helg i november. jeg savner folka mine, familien som holdt hjertet mitt varmt selv når skolen var dritt og jeg lengtet sånn sørover at jeg holdt på å forgå. familien som ba meg komme når som helst, på nybakt brød og te og kaffe og biola, for tante passer alltid på å ha det i kjøleskapet om hun vet jeg er i byen for det liker jeg så godt. og rommet mitt hos finekusine, der jeg har fast sengeplass selvom jeg nå ikke er der så ofte lenger, det er langt mellom montpellier og harstad, men en periode flyttet jeg inn dit hver eneste helg for jeg hadde ikke lyst til å være ute på rommet mitt på den dumme folkehøgskolen som bare ødela. å, nordnorge. jeg håper å få se deg igjen i januar.
SvarSlett